Jeg er sånn halveis tilbake i bloggverdenen igjen...etter en pause på godt og vel et år....Er litt redd for at jeg har mistet skriveevnen min. Tankene og ideene mine som tidligere måtte få et uttrykk, et uttrykk som ofte ble på bloggen, har det siste året i verste fall forsvunnet, i beste fall fått bedre uttrykksformer gjennom samtaler og taler.... Grunnen til at jeg har vært så lenge vekke, er som dere kanskje vet problemer med hendene mine, som verker når jeg skriver og bruker pc.
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
mandag, september 25, 2006
tilbake...
Jeg er sånn halveis tilbake i bloggverdenen igjen...etter en pause på godt og vel et år....Er litt redd for at jeg har mistet skriveevnen min. Tankene og ideene mine som tidligere måtte få et uttrykk, et uttrykk som ofte ble på bloggen, har det siste året i verste fall forsvunnet, i beste fall fått bedre uttrykksformer gjennom samtaler og taler.... Grunnen til at jeg har vært så lenge vekke, er som dere kanskje vet problemer med hendene mine, som verker når jeg skriver og bruker pc.
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
søndag, september 10, 2006
den beste helgen i verden... :P
Hmm...Har hatt ei utrulig kjekke, men travel helg:) Meg, Leandro og Mariann var på Kjerag...Utrolig vakkert! Gud e store altså!! Å så va eg i kongeparken med Leandro, og der va og Ole Thorvald :) Kulaste folkå ja... å nei..eg gjekk ikkje ut på steinen...Pra voces brasileiros, olha aquela menina nessa fota em cima. Ela ta indo pra Vicosa. Recebe ela bem, ta? e olha como q Noruega tem uma natureza linda demais...mas mesmo assim meu coracao ainda esta no Brasil..to com saudade de voces.. A fotinha la em cima e da minha igreja a onde eu agora to trabalhando! E a terceira e da parque de divercao a onde eu trabalhei os dois ultimos meses...E a pedra...as pessoas vai pra sentar ou ficar em pe na pedra...mas eu tava com medo..nao fui...tem uma altura de 1000 metros...
lørdag, februar 11, 2006
Jakten på det gode liv
Jeg poster nå et langt, men bra utkast av et foredrag Frode Sætre, vår lærer på Hald hadde for oss på infieldkurset, under palmene i Rio. Lover deg at det er verdt å lese, så ta deg tid!
”Jakta på det gode liv”
Eg trur jakta på det gode liv kan samanliknast med jakta på gullkrukka som ligg ved regnbuga sin fot. Du veit vel at ved regnbuga sin fot ligg det ei krukka med gull? Den som finn den vil ha alt han treng for resten av livet (gullkrukka er eit symbol på lukke). Men den som har prøvd å gå til dit regnbuga sluttar, finn at det er umogeleg. For når du går mot den, så flytter regnbuga seg. Regnbuga flytter seg heile tida framfor deg. Om du går til du vert aldri så trøyt, så er regnbuga og gullkrukka alltid der framme, aldri her og no. Dersom du er sta og fortset å gå og gå, så vil regnbuga til sist forsvinna heilt. (Internett: anten fordi du får feil vinkel i forholdet mellom sola og regnet og deg, eller fordi det sluttar å regna.) (Parantes bemerka: Historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende har aldri vorte verifisert. Det er faktisk ingen som har sett den. For alt me veit kan det godt henda det er ein myte.)
Eg trur at denne historia seier oss noko om korleis jakta på det gode liv ofte vert: ei jakt på noko som er umogeleg å gripa, som heile tida flytter seg framfor oss. Jfr filmen me såg. Eg trur at til ein viss grad er det slik for dei fleste av oss. Men så er det enkelte som er meir ekstreme jaktarar enn andre. Ein personlighet som eg synest illustrerer noko av vanskane med ”jakta” på ein god måte er Robbie Williams. Han er i ein situasjon der han kan unna seg alt han vil av luksus (dyre bilar, reiser, mat, klede), han kan få (og har hatt) så mange damer han vil, han er berømt over heile verda, han har oppnådd mykje av det som det er mogeleg å oppnå innan pop-industrien. Han har råd til å bruka det han vil av rusmiddel. Likevel gjev han utrykk for at han ikkje er lukkeleg, at han ikkje har funne det gode liv. Det kjem blant anna tydeleg fram i teksten på den første singelen på den siste CD’en hans, ”Feel”, der han ein stad syng: ”I just want to feel real love in a life ever after. There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place”. Kva hull i sjela er det Robbie Williams talar om? Og dersom ikkje han, med alt han har og har opplevd og har tilgang til, har funne det gode livet, kvar er det då?
Me skal sjå på tre ting Bibelen seier om dette:
Me er skapt til Gud
I følgje Bibelen er årsaka til at det gode liv og lukka er så vanskeleg å finna, at me lever som innvandrarar i eit land som ikkje er vårt eige, og me lengtar attende til der me kjem frå.
I byrjinga av Bibelen ser me korleis Gud og menneske levde saman. Menneske var den einaste skapningen som var skapt til å kunna vera saman med og ha fellesskap med Gud. Så lenge det var slik var det Paradis. Edens hage. Men så gjekk ting galt. Menneska i Eden byrja å mistru Gud: Gud seier han vil oss det beste, men kanskje han held tilbake noko for oss? Kanskje han eigentleg ikkje vil oss det beste? Kanskje me eigentleg ikkje treng nokon Gud i det heile tatt? Kanskje me like godt kan vera gud i våre eigne liv? Fellesskapet mellom Gud og menneske som var basert på gjensidig tillit og kjærleik, vart forgifta av mistru og mistillit. Og som me veit, når mistru og mistillit kjem inn i relasjonane våre, så varer dei ikkje. Så også her. Relasjonen mellom Gud og menneske vart broten. Menneska vart sendt ut av Guds nærleik. I Bibelen vert dette skildra biletleg, på den måten at først vert Adam og Eva send ut av Edens hage, og så etter at Kain har drept Abel, ender menneska opp i landet Aust for Eden.
”Aust for Eden” er tittelen på ein av dei tre filmane James Dean rakk å spela inn før han døyde 24 år gammal. James Dean vart på 50-60 – talet ein kultfigur for unge menneske, fordi han på ein unik måte skildrar ei blanding av opprør og trass, blanda med heimlaushet, sårbarhet og lengsel. Han skildra noko av korleis det er å bu Aust for Eden, og korleis det er å ikkje føla seg heilt heima, å lengta etter noko meir, å lengta attende til noko som me har gløymt kva er og som me ikkje veit kvar me kan finna. Ein kristen tenkjar har sagt at draumen om Eden ligg i oss menneske som ”Duften av en blomst vi ikkje har sett, ekkoet av en sang vi ikkje har hørt.” (C.S.Lewis i ”Herlighetens byrde”)
I følgje Bibelen er det altså eit grunnleggande trekk med oss menneske at me har ein lengsel i oss som peiker ut over oss sjølve. I følgje Bibelen peiker denne lengsla mot Gud, men det veit me jo ikkje. Og eg trur det er denne lengsla som ofte sender oss ut i ei endelaus jakt på det gode liv. For ein stad må jo det eg lengtar etter vera!
I følgje Bibelen er det altså Gud som er målet for denne draumen vår, lengsla vår.
”Liksom hjorten studenar etter rennande bekker, såleis stundar mi sjel etter deg min Gud.” (Sal 42,2)
”Mi sjel tyrstar etter Gud, etter den levande Gud” (Sal 42,3)
”Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerte” (Fork 3,11)
(”Våre hjerter er urolige inntil vi finner hvile i deg Gud”. (Augustin))
Dersom det er slik (og det trur eg det er), så kastar det eit nytt ljos over jakta vår på det gode liv. Det vert det plutseleg ikkje så merkeleg at jakta på det gode liv som oftast vert som jakta på gullkrukka – umogeleg å koma fram, umogeleg å gripa. (Jfr video og Robbie Williams.) Det er ikkje så merkeleg at dersom me jagar det gode liv i materielle ting, eller makt eller status eller kjærestar eller stadig nye kick, så finn me ikkje det me djupast sett leitar etter. For behovet vårt og lengselen vår og draumen vår stikk så mykje djupar enn det desse tinga kan gjeva oss. Me lengtar etter ein annan stad, eit anna land. Etter noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men det er ein stad der alt er godt. Der ting forblir (Vamp). Der relasjonar ikkje er så skjøre. Der lukke og kjærleik ikkje er noko som visnar bort og døyr.
Dei fleste av oss har gløymt kvar denne staden er, så me har dikta historiar om den, og gjeve den ulike namn: Utopia. El Dorado. Tirna Noir. Stadane der alt er godt.
Spel Sigvart Dagsland: ”Då barnå forsvant…”
Dvs at jakta på det gode liv peiker ut over seg sjølve. Det peiker mot noko grunnleggande i oss som menneske, om evigheten som ligg i våre hjarto og dormar. Om den stille kviskra av ein Far som gjerne vil ha oss heim att. Djupast sett er vårt sug etter det gode liv retta mot Gud. Og ingen andre ting kan tilfredsstilla denne lengsla: materielle ting, makt, status, kick, rus. Ikkje ein gang kjæreste eller ektefelle. Berre Gud.
Dersom dette er sant (som eg trur det er), kva har det då å seia for liva våre? To ting:
Så lenge me jager andre ting enn Gud, er det gode livet som gullkrukka ved regnbuga sin ende. Altså bør me først av alt søkja Gud. Det skal me koma attende til.
I tillegg trur eg at det kan hjelpa meg å gleda meg over livet slik det er. Jakta på det fullkomne fører stort sett alltid til skuffelsar. Men dersom det er slik at ingenting utanom Gud tåler vekta av mine draumar, behov og lengslar, då treng eg ikkje forventa det perfekte. Og det er litt godt. Det vert ok å ikkje ha det topp heile tida. Det vert ok å ikkje få alt til. Det vert ok å ikkje vera vellukka på alle områder. Og for meg er det frigjerande, og gjer at eg igjen faktisk kan nyta alt det gode eg trass alt har, sjølv om det ikkje er perfekt. Men då slepp eg å verta skuffa. For eksempel: I ein verden utan Gud, fell lett ansvaret for å tilfredstilla mine djupaste lengslar og behov på ”kjærleiken”. ”Kjærleiken” skal fylla alle mine behov, vera alt det som berre Gud kan vera. Dvs på kjæresten min skal vera alt dette. Eller familien min. Relasjonar og kjærleik har slik fått ein enorm vekt lagt på seg. Og eg trur det er ein for stor byrde å bære for eit menneske, at det skal møta alle mine draumar og lengslar og behov. Dersom eg forventer det av den andre, så får forholdet eit slikt press på seg at det ikkje kan vare. Men når eg ser at eg ikkje kan forvente at partnaren min skal møta alt eg lengtar etter og draumer om, skal vera Gud for meg, så er eg plutseleg fri til å verdsetja alt det gode ved han eller ho, sjølv om han eller ho ikkje er perfekt. Slik trur eg også det er på andre område. Når eg veit at det fullkomne berre finst hjå Gud, vert eg ikkje så lett skuffa over at eg ikkje finn det andre stadar. Det ufullkomne vert lettare å godta. Og det tar noko av vekta og presset av livet, og seg meg fri til å gleda meg over alt det som faktisk er bra og godt i livet mitt, sjølv om det ikkje er perfekt.
Jesus Kristus og det gode liv
Men dersom det me djupast sett søkjer når me jaktar på gullkrukka ved regnbuga sin ende er Gud, tyder det at berre ein vert kristen, så vert alt bra? Av og til kan ein få det inntrykket, men eg trur ikkje det stemmer. For når me ser i Bibelen kjem jakta vår på det gode liv inn i eit nytt perspektiv. Eit jag etter det gode livet vil nesten alltid verta eit liv som er sentrert rundt meg sjølve og mine behov. Bibelen lærer oss ein annan måte å leva på. Kort oppsummert så er ikkje Gud sitt største mål med oss at me i dette livet skal oppleva mest mogeleg ”følelsesmessig lukke”, men at me skal verta kjærlegare menneske. Og dei to tinga heng ikkje alltid saman. (GJENTA)
Berre tenkt på Jesus Kristus.
Han opplevde at mange vart sinte av det han sa
Han opplevde å verta forlate av mange som følgde han
Han opplevde at venane hans ikkje var der for han når han trengte dei mest
Getsemane: ”Og han kom i dødsangst og bad endå meir inderleg; og sveitten hans vart som bloddropar, som fall på jorda.” (Luk 22,44)
Spotting: Så spytta dei han i andletet og slo han med nevane. Andre slo han på kinnet og sa: ”No kan du vera profet, Messias, og seia kven som slo deg!”(Mt 26,67f)
På krossen: Og kring den niande timen ropa Jesus med høg røyst: ”Eli, Eli, lema sabaktani?” Det tyder: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”…Jesus ropa atter med høg røyst, og så anda han ut. (Mt 27,46.50)
Levde Jesus ”det gode liv”? Var målet for livet hans ”det gode liv”? Ivertfall ikkje, dersom me med ”det gode liv” meiner ”følelsesmessig gode opplevingar”.
Eller kva med Paulus? 2 Kor 11,24-30
Var Paulus ”lukkeleg”? Jakta han på ”det gode liv”?
Eg trur me ser at spørsmåla vert irrelevante når me snakkar om Jesus og Paulus. For det var ikkje det liva deira handla om. Paulus hadde fått møta Guds enorme kjærleik til han. Eg er ganske sikker på at Paulus ville sagt at det gjorde livet hans uendeleg mykje rikare enn det hadde vore før. Slik sett var han nok lukkelegare enn han hadde vore. Samstundes så oppdaga han noko med Guds kjærleik. Det er ein kjærleik som gjev seg sjølve for andre, ein kjærleik som ser ut over seg sjølve. ”Eg elskar, difor er du”. Ein kjærleik som er meir opptatt av å handla enn av å føla. Så sjølv om Paulus sitt liv hadde vorte rikare og meir lukkeleg, så fekk han også ein ny fokus for livet sitt: å elska Gud og andre menneske, og det kan innebera smerte og forsaking. Dei første kristne levde liv som var rike på kjærleik og signing, og som samstundes innebar forsaking og smerte. Guds mål for våre liv her på jorda er ikkje at me skal verta så lukkelege som mogeleg, i meining ”å ha så gode følelsar som mogeleg så mykje som mogeleg”. Guds mål for våre liv på jorda er å gjera oss til meir kjærlege menneske, som elsker Gud og vår neste. Og det tyder lukke og gode ting, og det tyder forsaking og smertefulle opplevingar.
Eg trur Jesus og Paulus levde dei liva dei djupast sett ønskja, og at dei opplevde at det var rike og gode liv, sjølv om dei inkluderte mange vanskelege og smertefulle ting. Kanskje er dette visdommen i historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende: At lukka er ein av dei tinga du ikkje finn ved å søkja den. Den er umogeleg å gripa. Når me jagar den, så flytter den seg framfor oss. Difor er det luraste å gjera å slutta å jaga. Søk Gud, søk nåden og kjærleiken som du får i Jesus Kristus. Så kan det godt henda du vert lukkeleg, men då er det i så fall eit biprodukt. Noko du får i tillegg til det andre, fordi det ikkje lenger er det som er hovudmålet for livet ditt.
Jakta på det gode liv er ein komplisert sak. Når me søkjer Gud finn me altså at vår søken etter lukke kjem inn i eit heilt nytt perspektiv (jfr ovanfor). For meg er nøkkelen til å forstå kva som verkeleg er vegen til lukke og det gode liv Jesu kross, som på ulike måtar er sentrumet i den kristne tru. Kva fortel krossen oss om vegen til lukke og liv? Kort sagt ser me at for Jesus gjekk vegen til liv og herlegdom gjennom døden, og han kallar sine disiplar til å følgja han på den vegen. Ein kan altså ikkje få lukka utan å bæra ein kross. Vegen til livet går der me ventar det minst: gjennom døden. I Bibelen vert det skildra to grunnleggande ulike måtar å leva livet sitt på:
i. Gen 11: Babels tårn. Illustrerer ein allmenn konsekvens av syndefallet: higen etter å skapa seg eit stort namn. Etter å klatra opp. Etter å koma høgare enn andre. Etter makt, status. Etter å verta sett og beundra. = Mønsteret i syndefallets verden og ”Adam-livet” i oss (evt ”kjødet”).
ii. Jfr Fil 2,5-11: Jesu ”mønster”: Jesus var allereie i himmelen. Han går motsett veg. Bøyer seg ned. Vert liten. Sårbar. Gjev opp alt sitt eige for andre. Levde som ein tenar. Universets skapar døyr på ein kross. Men der snur nedstiginga, og gjennom døden går vegen opp at til himmelen. Han vinn liv og herlegdom, gjennom først å oppgjeva seg sjølve og døy. Og Paulus seier til dei kristne: ”Lat det same huglaget vera i dykk som og var i Kristus Jesus!”(v5) Alle delar av Jesu liv og lære passar inn i dette overordna mønsteret. Jfr for eksempel:
1. Dei siste skal bli dei første. (Mk 10,31)
2. Dei som vil vera store skal vera ein tenarar for alle. (Mk 10, 42-45)
3. Salig er dei fattige, osv (Mt 5,1ff)
4. Elsk dykkar fiendar (Mt 5,44)
5. Joh 13,1ff: Universets skapar og konge kneler ned og vaskar føtene til dei han veit kjem til å svikta han om nokre få timar
6. Osv. Heilt til døden på krossen.
7. Jfr også Paulus. Han også levde etter dette mønsteret. ( 1 Kor 9,19-22; 2 Kor 6,4-10.)
iii. Dette er mønsteret som gjeld i Guds Rike. Jesus seier det slik til sine læresveinar (Mt 16,24-25): ”Vil nokon vera i lag med meg, må han seia nei til seg sjølv og ta krossen sin opp og fylgja meg. For den som vil berga livet sitt, skal missa det. Men den som misser livet sitt for mi skuld, han skal finna det.” Alle som bar ein kross visste kvar dei var på veg. Dei var på veg for å verta henretta, dei skulle døy.
iv. Jesu kross lærer oss det paradokset at vegen til livet går gjennom døden, også for oss. Difor er det den som misser sitt liv som skal finna det. Dei som ”oppgjev” seg sjølve som ”får” seg sjølve. Det tyder at me er kalla til å la ”Babel-livet” / ”Adam-livet” døy i oss, og la Jesus- mønsteret vinna fram.
1. Evt andre dømer: Frans av Assissi (les bøna hans?) og Mor Theresa.
Når det går mot slutten av Paulus sitt liv set han i fengsel, og han er usikker på kva som skal skje med han. Kjem han til å verta sett fri? Kjem han til å verta drepen? Han skriv brevet til Filipparane medan han sit i fengsel, og der seier han blant anna: ”For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. Men kan eg gjera eit arbeid som ber frukt om eg får leva lenger – då veit eg ikkje kva eg skal velja. Eg kjenner meg dregen til begge sider: Eg har hug til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. Men for dykkar skuld er det meir naudsynt at eg får leva.” (Fil 1,21-24)
Sjølv etter at Paulus hadde vorte kjent med Jesus, hald han fram med å lengta. Ja, han haldt ikkje berre fram med å lengta, men det virkar som om lengselen hans vart sterkare. For han hadde fått smaka det fullkomne, og visste at det finst ein stad. Ein gang skulle alle vanskane og lidingane han opplevde i dette livet ta slutt. Han hadde noko godt som venta på han. Det har me også, og det er det siste punktet me skal innom i dag.
Himmelen
For Paulus vert den kristne trua ynkeleg, dersom me ikkje reknar med oppståda og eit evig liv: ”Har vi berre for dette livet sett vår von til Kristus, då er vi ynkelegare enn alle menneske.” (1 Kor 15,19) ”Ja, eg døyr kvar dag, brør, så visst som det er dykk eg kan rosa meg av i Kristus Jesus, vår Herre. Var det berre med von for dette livet eg stridde mot villdyr i Efesos, kva hadde det gagna meg?” (1 Kor 15,31f) Utan ein himmel går ikkje trua til Paulus opp. Så går han vidare og samanliknar Jesus med Adam, som levde i Edens hage. Og han seier at på same måte som det Adam gjorde fekk som konsekvensar at alle menneske bur Aust for Eden, så har det Jesus gjort dei konsekvensane at alle menneske kan få gjenoppretta relasjonen sin med Gud og få flytta heim att. ”For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men kvar til si tid: Kristus er den fyrste; deretter fylgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem.” (1 Kor 15,22f).
Vegen heim er opna i Jesus Kristus, den andre Adam, som Paulus kallar han. Og han seier oss at djupast sett er ikkje historia om gullkrukka ved regnbugas fot sann. For den er umogeleg å gripa. I den kristna trua finst lukka, finst den fullkomne kjærleiken, finst staden der alt er godt, der ting forblir, der relasjonane ikkje er så skjøre, der ting ikkje går så lett i stykker, der me ikkje sårar kvarandre så lett. Himmelen er ein verkeleg stad. Gullkrukka finst. Eg trur framleis ikkje at me kan gripa lukka, men me kan verta gripne. Me kan ikkje omfavna lukka og eiga den, men den kan omfamna oss, smelta oss og setja oss fri. Dvs Gud kan gjera dette, og han vil gjera dette.
Ein av dei tinga som vert sagt å kjenneteikna vår generasjon, er at me er generasjonen utan håp. Eg veit ikkje kor sant det er, for eg trur at håpet om noko godt er noko av det som er vanskelegast å drepa. Men eg trur likevel at me er oppdradd i ein kultur der me ikkje skal venta på noko. Me vert ikkje opplært i tålmod. Likevel, i den kristne trua så kjem me ikkje utanom det.
Det finst ein god nyhet til alle dei som draumer, lengtar og håper etter den gode staden, og det er at den finst. Men vegen dit går ein annan stad enn du trur. Som me har sett går den ikkje gjennom ein kvilelaus jakt på lukka. Den går tvert imot gjennom å slutta å jakta på lukka, og i staden søkja Guds sanning, nåde og kjærleik i Jesus Kristus. Når me finn det inneber det ikkje eit smertefritt liv. Det inneberer eit verkeleg liv, med både kjærleik og tap, gleder og sorger – men over heile livet finst det ein horisont, ein himmel, eit håp – om at det me lengtar etter finst. Om at den andre Adam, Jesus, kan gjenoppretta tilliten og trua vår og relasjonen til Gud, og at me har eit heimland, ein himmel i vente.
1 Kor 15,51-57.
Me har eit håp. Den gode staden finst. Og gjennom breva i NT ser me at det er noko som apostlane nytta til å oppmuntra dei kristne til å halda ut i dette livet og til å halda fram med å gjera Guds gjerning. Og det gjer Paulus også her. For etter desse fantastiske orda om korleis døden er overvunnen, held han fram med å seia:
1 Kor 15,58:
Paulus lar oss få sjå inn i himmelen, inn i håpet som ventar oss. Og så drar han merksemda vår attende til livet vårt her: når det er dette som venter dykk, ”så ver støe og urikkande; gjer alltid framsteg i arbeidet dykkar for Herren!”.
Og til det er det ikkje så mykje meir å seia enn ”amen”.
Paulus hadde fått oppleva den fullkomne
Generasjon utan håp. Dvs viktig bodskap i dag. For utan himmel vert ”øyeblikkleg behovstilfredstilling” det einaste fornuftige.
Kva tyder så dette for liva våre?
- Tar noko av presset / tyngda / trøkket av livet og relasjonane våre, og kan slik vera med å gjera det lettare å leva. Ting treng ikkje vera perfekte. Då vert det kanskje også lettare å nyta dei? Dersom me aksepterer det ufullkomne trur eg det vert lettare å oppdaga og gleda seg over dei små gledene i livet.
- Det gjev eit nytt perspektiv på liva våre: det er ikkje det gode liv i betydninga ”følelsesmessig lukke” som er målet for livet mitt. Men Guds nåde, sanning og kjærleik i Jesus Kristus. Det viser oss igjen ein kjærleik som peiker ut over meg sjølve og mine eigne behov, og inn i andre menneske sitt liv og behov.
- Håpet
For det første: Me lever alle i landet aust for Eden, og me vil så gjerne tilbake
Me er nøydd å byrja med byrjinga. Då Gud skapte verda, står det at han skapte oss menneske i ei særstilling – av alt Gud skapte er det berre oss menneske det står om at me vart skapte i Guds bilete. Ein av dei tinga det inneber, er at me er på ein spesiell måte skapt til å leva i ein relasjon til Gud. Til forskjell frå dyr og plantar kan me kommunisera med han. Ha fellesskap med han. Ein stad står det om mennesket at ”til og med evigheten la han ned i deres hjerte”. Me er designa til å leva i ein relasjon med vår Skapar, med evigheten.
Men så skjedde det noko. Gud hadde skapt menneska med fri vilje. Og dei nytta viljen sin til å velgja bort gud, for dei ville sjølve vera Herrar over sine liv. Me les om dette i dei første kapitla i Bibelen. Adam og Eva budde på den perfekte staden. Kanskje kan me kalla staden dei budde for Utopia, Eldorado, eller Tirna Noir, for det var den perfekte staden. Det beste med den var at den var verkeleg. I Bibelen vert staden kalla for Eden. Edens hage. Der alt var fred og godt, og der Gud var nær.
Eden var der Gud var nær. Menneska vart hive ut av Guds nærleik. Me lever i landet Aust for Eden. James Dean-film: Opprør, søken, rastløyse, destruksjon. Ting er vanskelege. Relasjonar er vanskelege. Me lever Aust for Eden, men minnet om Eden finst i oss. ”Duften av en blomst vi aldri har sett, ekkoet av en sang vi aldri har hørt.” (C.S.Lewis). Dvs dei djupe draumane og lengslane som finst i oss etter den gode staden, handlar om at me på mange måtar er utanfor, og lengtar etter å koma inn igjen. ”Til og med evigheten la han i deres hjerter” – Ordspråka?
Dvs draumen om det gode, lengselen etter det gode liv, er ikkje så mykje lengselen etter ein fysisk stad, som etter ein gjenoppretta relasjon. Ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Kanskje det er det som forklarer at regnbuga alltid flytter seg framfor oss, at me ikkje finn lukka gjennom å jaga etter den. Ingen ting anna enn Gud er stor nok til å bæra vekta av våre draumar og lengslar. Då vil dei lett skuffa oss, og verta øydelagte. T.d.: parforhold – partnaren eller ektefellen skal fylla heile dette rommet i meg, skal møta alle mine behov – eit slikt forhold har dårlege forutsetningar for å vara.
Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
Difor: steg 1, dersom me søkjer lukka, er å gjenoppretta relasjonen med Gud. Det er no mobeleg gjennom Jesus Kristus. Kva så? Er alle kristne lukkelege? Alltid? Svaret på det er nei, men det er likevel i ein gjenoppretta relasjon med Gud det byrjer.
- Tommy og Tigeren: Propellhua.
- Fare i vår tid: kjærleik skal levera det berre Gud kan gjera. Det kan øydeleggja forhold, for det plasserer ei for stor vekt på det. Vil heller seia at kjærleiken mellom mann og kvinne peiker ut over seg sjølve, til den som kan levere.
- For det første kvar det me søkjer når me jagar lukka er å finna. For me søkjer ofte på galne plassar, og det har konsekvensar.
- For det andre at Bibelen problematiserer jakta på det gode liv. Eit jag etter lukke vil nesten alltid verta eit liv der sentrum er mine eigne behov: det kan vera i seg sjølve gode ting som mitt behov for tryggleik og nærhet, eller kanskje meir problematiske ting som makt og status, og for nokon kan det vera behovet for rus, kick og ekstase. Sjølv om dei fleste av desse tinga brukt på rett måte kan vera Guds gode gåver til oss, kan alle verta ein destruktiv avgud dersom dei vert sjølve hovudmålet livet mitt er retta inn mot. (Målet for våre liv er ikkje å verta mest mogeleg lukkelege menneske, i betydning av ”følelsesmessig velvære”, men at me skal verta så kjærlege menneske som mogeleg. Og kjærleiken peikar ut over meg sjølve og mine behov. ”Amo ergo es”. Illustrert i Jesus. Fil 2,6-11. Var Jesus ”lukkeleg” på krossen? Levde han ”det gode liv”? Jakta han etter ”det gode liv”? Gjorde Paulus? Peter? Nei. Dei ville følgja Jesus og leva hans kjærleik. Sjølvsagt gav det rikdom, kjærleik og gode opplevingar. Men det tydde også forsaking og følelsar av smerte. Det viktigaste var ikkje følelsane dei gjekk gjennom).
- For det tredje er me som kristne heldige. For me har eit håp om ein himmel der alt er godt.
Eg trur denne draumen eller denne lengselen er mest levande hjå oss når me er unge, i tenåra og byrjinga av 20-åra. Men så får me ofte livet i andletet. Ting vert ikkje slik eg hadde tenkt. Livet er komplisert. Relasjonar er komplisert. Draumen er der kanskje framleis, men ein må dempa den, legga band på den, og i verste fall drepa den. For ein ser at livet leverer ikkje varene, og då er det betre å dempa forventningane. Dette kan då lett tippa over i desillusjon. Draumen, lengselen, er berre ungdommeleg naivitet. Når me vert vaksne veit me at den ikkje er verkeleg.
Jakta på det gode liv peiker ut over oss sjølve og mot Gud. Noko som det blant anna virker som om Robbie Williams har innsett: ”It will come in your sweet time Lord, I’ve just got to let you in. The blind leading the blind Lord, it’s getting underneath your skin. I can feel you in the silence, saying let forever be. Love and only love can set you free.” Våre lengslar og vårt jag etter det gode liv, peiker ut over oss sjølve, og mot Gud og vår relasjon til han. Når den relasjonen er på plass, kan også alle dei andre tinga finne sin naturlege plass: festen, ekstasen, alvoret, relasjonane våre, osv.
Fortel ei historie: om jakta på gullkrukka ved regnbuens fot: flytter seg alltid. Kan aldri gripa den. Er alltid der borte, og når me kjem dit, har den flytta seg. Bak neste fjell eller horisont er den sikkert. Eller jakta på El Dorado, fjellet av gull – inspirerte mange kolonisatorar til å gå i døden (jfr V.S.Naipaul). Og då vert lett jakta på det gode liv nettopp det, ein jakt. Ofte ganske slitsam. Ingenting tilfredstiller. For meg er Robbie W eit godt døme. Han er veldig ærleg:
Rus / narkotika
Sex
Berømmelse
Materielle goder
”Feel”: “There’s a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.” “I just want to feel real love and a …” Kvifor er han deprimert? For lukka er ikkje der. Me kan aldri fanga lukka, aldri halda den fast.
”Regnbua vil alltid gå framfor deg. Dersom du fortset, vil den forsvinna.” (Regnet tar slutt eller vinkelen vert gal)
Eg trur lukke er ein av dei tinga som ein ikkje finn ved å leita etter det, men det er eit biprodukt. Dvs lukke kan ikkje vera målet for liva våre. Men det er det, og er det difor det er så slitsamt å leva? Fordi me måler alt mot den perfekte standard?
Alt kan verta ein avgud, dersom det skal bera vekta av våre draumar og håp og lengslar. Paradoksalt nok kan det øydeleggja det. For det skuffer alltid. Kan aldri levera i lengda. Berre Gud er stor nok og verkeleg nok til det.
Når alt skuffar har me to val:
Ein evig jakt. Stadig sterkare stimuli, sterkare effektar. Jfr den flygande hollendar. Det var helvete. Å aldri koma fram, å aldri kunna gå i land, å aldri finna den havna dei leita etter.
Desillusjon, bitterhet, nummen. = vår generasjon? Robbie W: ”Feel”
Roa ned og lytta til ein annan stemme. Gud.
Gud.
Connect med Gud.
i. Årsaka til jakta er at me menneske peikar ut over oss sjølve. Det er ein lengsel i oss, ein lengsel som samstundes er sørgmodig og god, som peiker ut over oss sjølve. ”Evigheten la han i deres hjerter”. Aust for Eden. Gjenopprett relasjonen. Så ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
ii. Relasjonar vanskeleg for oss. Den bortkomne Faderen?
iii. Våre lengslar har eit mål og eit opphav. Siter C.S.Lewis i herlighetens byrde?
iv. Bibelen lover så liv, overflod, fred. At ting fell på plass. Likevel: ikkje eit liv i konstant lukkerus. Jfr korleis dei første kristne vart forfulgte. Paulus. Men me får så ein ny standard, eit nytt mål for liva våre:
I Bibelen ser me at målet for livet vårt ikkje nødvendigvis er å vera ”lukkelege”, i betydning å konstant gå rundt med gode følelsar. Var i så fall Jesus lukkeleg? Var Paulus? Men målet er at me skal verta meir kjærlege menneske – og dei to tinga er ikkje alltid det same. Jfr The Chosen, av Chaim Potok.
Kjærleik handlar om å leva rett. Om å ha fokus utanfor seg sjølve. Dvs det er den motsette vegen av å søkja lukke for å verta lukkeleg. Søk Gud, søk å tjena han og andre menneske, søk den andre måten å leva på, der Gud og andre menneske er i sentrum. Då får du oppleva sanninga i Ordet: ”Den som vil vinna livet sitt skal mista det, men den som mister livet sitt for mi skuld skal finna det.”
Lukka er alltid eit biprodukt. Bibelens løyndom er at vegen til livet går gjennom døden. Vegen til å finna seg sjølve går gjennom å mista seg sjølve. Du får gjennom å oppgjeva. Det du gjev til Gud, får du attende. Dersom du sluttar å jaga lukka, men istadan fokuserer på korleis eg kan elska Gud og min neste, så er det sjansar for at du finn lukka (i tillegg til forsaking og smerte) Frans av Assissi si bøn. Og det begynner med å koma til Gud, han som har skapt oss og lagt evigheten i oss, og kallar oss til å koma attende til seg.
Himmelen.
ALTERNATIVT:
Innleiing:
Finn ikkje svaret på våre djupaste behov i det materielle. Jfr Robbie Williams. Tekstane hans. Feel: ”There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.”
“Me har alt, men det er også alt me har”.
Prøvd å identifisera områder eg meiner er avgjerande for eit godt liv (ikkje nødvendigvis eit lykkeleg liv. Di to tinga er ikkje nødvendigvis det same.)
Meining, Sanning, Kjærleik, Trygghet.
Meining
Har m samanheng å gjera. Historie, notid, framtid. Og har med sanning å gjera.
Skapt til fellesskap. Lengsel. Aust for Eden. Vitnesbyrd: eg trudde det var svakhet.
Dvs i den kristne tru: den djupaste årsaka til vår situasjon er ein brutt relasjon. Eit forhold som gjekk fløyten. Den gode nyheten går på at Jesus gjorde relasjonen heil igjen ved å døy på krossen for oss. (Siter noko med ”forsoning” / Far / born / kjærleik)
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Undring – born (kutt denne?)
Behov i oss. Utan vert verda flat.
Jfr born
Jfr ”før” verda vart forklart. Før me kunne sjå alt på fjernsyn. Gjer verda spanande, mystisk. Eit slør av trolldom, av magi, av noko utanfor oss og over oss. Jfr Mali.
Ikkje tilfeldig i vår tid: Ringenes Herre, Harry Potter.
Jesus på krossen. Kolossarbrevet?
Sanning - ungdom
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Hovudtema i moderne filosofi: kva er sant? Aktualisert av pluralismen: kulturar, religionar, livsstilar.
Psotmodernisme og eksistensialisme. Ingen kart. Ingenting å navigera etter. Kva er sant? Finst det noko som er rett og galt eller er det berre eit maktspråk?
Eksistensiell einsemd. Eksistensialistane: kan le meiningsløysa i ansiktet og gjera val. Men sanning finst ikkje. (Pol Pot)
Vanleg: sanning er ord. Me vert bombardert med ord. Dersom ikkje den kristne tru har meir å tilby enn ord er den verdlaust.
Mi oppleving: trudde eg gjekk frå fornuft til ”tru” = ufornuft. Funne ut at det går an å tenkja og vera kristen. Tyder ikkje at eg har fått heile virkeligheten inn i hovudet mitt, men har vorte overbevist om at den kristne tru er minst like intellektuell holdbar som for eksempel ateisme, eller panteisme.
Likevel: Kristendommen er unik i si skildring av kva sanning er. Buddha, Konfucius, Muhammed: ”No skal du høyra. Dette er sanninga”. Jesus: ”EG er vegen sanninga og livet”. Handlar om ein relasjon. Dvs ein er nøydd å koma nær. Ein er nøydd å overgjeva seg.
Kjærleik - vaksen
Handlar om å sjå og å verta sett. Å bli sett. Krav. Prestasjonar. Utsjåande. Ligg djupt i oss: kjærleik er noko du gjer deg fortent til.
Sexolog??? Kjærleik er å kommunisera sine eigne behov på ein tydeleg måte.
Eg tenkjer altså er eg. I Kjærleik: Eg elsker altså er du!!! Handlar om å bryta ut av seg sjølve. Om å lyfta hovudet. Lyfta blikket og sjå den andre. Om å gløyma seg sjølve. Om å verta eitt med andre.
Jfr mine eigneblink av lukke, smak av himmel: når eg gløymde meg sjølve og var ”eitt” med andre.
I kristen tru har dette sitt opphav i Gud. Kjærleiken kjem frå Gud. 1 Joh. 1 Kor 13.
Om å verta eitt med Gud og med andre menneske. Gud som Far som forblir. Ein kjærleik utan krav.
Utfordring i vår tid: Jfr Tveitereid-artikkel: den bortkomne Faderen.
Trygghet - alder
Håp. Behovet for håp blant unge i dag.
Jfr tidlegare: inga meining, inga retning. Dvs nuet er alt som står igjen.
Nyting vert målet. Søkjer sterke opplevingar. Reising. Stoff. Sex. Frå oppleving til oppleving.
Me treng håp. Gjev ei retning. Gjev ei meining for liva våre.
Overgjeving / Utfordring
Behov for å gjeva seg sjølve til noko som er større enn seg sjølve
Dvs: trua på Jesus gjev mykje bra. Likavel redd for å framstilla det som om at du då vil vera happy resten av livet.
i. Jesus bed oss beregna omkostningane
ii. Perla: sel alt og kjøper den.
iii. Den som har handa på plogen og ser seg attende er ikkje verd han.
Ein skatt: det finst noko som er sant, det finst noko som er ekte. Dine lengslar har eit mål – dei er Guds språk til deg. Kjærleik finst. Ikkje berre i bøker og filmar, men i verkeligheten.
sdf
Utfordring:
Er du klar? Vil du ha skatten? Vil du ha perla? I så fall kan du få det.
Forbøn
Evt ta imot Jesus
Tilbod om fellesskap
”Jakta på det gode liv”
Eg trur jakta på det gode liv kan samanliknast med jakta på gullkrukka som ligg ved regnbuga sin fot. Du veit vel at ved regnbuga sin fot ligg det ei krukka med gull? Den som finn den vil ha alt han treng for resten av livet (gullkrukka er eit symbol på lukke). Men den som har prøvd å gå til dit regnbuga sluttar, finn at det er umogeleg. For når du går mot den, så flytter regnbuga seg. Regnbuga flytter seg heile tida framfor deg. Om du går til du vert aldri så trøyt, så er regnbuga og gullkrukka alltid der framme, aldri her og no. Dersom du er sta og fortset å gå og gå, så vil regnbuga til sist forsvinna heilt. (Internett: anten fordi du får feil vinkel i forholdet mellom sola og regnet og deg, eller fordi det sluttar å regna.) (Parantes bemerka: Historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende har aldri vorte verifisert. Det er faktisk ingen som har sett den. For alt me veit kan det godt henda det er ein myte.)
Eg trur at denne historia seier oss noko om korleis jakta på det gode liv ofte vert: ei jakt på noko som er umogeleg å gripa, som heile tida flytter seg framfor oss. Jfr filmen me såg. Eg trur at til ein viss grad er det slik for dei fleste av oss. Men så er det enkelte som er meir ekstreme jaktarar enn andre. Ein personlighet som eg synest illustrerer noko av vanskane med ”jakta” på ein god måte er Robbie Williams. Han er i ein situasjon der han kan unna seg alt han vil av luksus (dyre bilar, reiser, mat, klede), han kan få (og har hatt) så mange damer han vil, han er berømt over heile verda, han har oppnådd mykje av det som det er mogeleg å oppnå innan pop-industrien. Han har råd til å bruka det han vil av rusmiddel. Likevel gjev han utrykk for at han ikkje er lukkeleg, at han ikkje har funne det gode liv. Det kjem blant anna tydeleg fram i teksten på den første singelen på den siste CD’en hans, ”Feel”, der han ein stad syng: ”I just want to feel real love in a life ever after. There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place”. Kva hull i sjela er det Robbie Williams talar om? Og dersom ikkje han, med alt han har og har opplevd og har tilgang til, har funne det gode livet, kvar er det då?
Me skal sjå på tre ting Bibelen seier om dette:
Me er skapt til Gud
I følgje Bibelen er årsaka til at det gode liv og lukka er så vanskeleg å finna, at me lever som innvandrarar i eit land som ikkje er vårt eige, og me lengtar attende til der me kjem frå.
I byrjinga av Bibelen ser me korleis Gud og menneske levde saman. Menneske var den einaste skapningen som var skapt til å kunna vera saman med og ha fellesskap med Gud. Så lenge det var slik var det Paradis. Edens hage. Men så gjekk ting galt. Menneska i Eden byrja å mistru Gud: Gud seier han vil oss det beste, men kanskje han held tilbake noko for oss? Kanskje han eigentleg ikkje vil oss det beste? Kanskje me eigentleg ikkje treng nokon Gud i det heile tatt? Kanskje me like godt kan vera gud i våre eigne liv? Fellesskapet mellom Gud og menneske som var basert på gjensidig tillit og kjærleik, vart forgifta av mistru og mistillit. Og som me veit, når mistru og mistillit kjem inn i relasjonane våre, så varer dei ikkje. Så også her. Relasjonen mellom Gud og menneske vart broten. Menneska vart sendt ut av Guds nærleik. I Bibelen vert dette skildra biletleg, på den måten at først vert Adam og Eva send ut av Edens hage, og så etter at Kain har drept Abel, ender menneska opp i landet Aust for Eden.
”Aust for Eden” er tittelen på ein av dei tre filmane James Dean rakk å spela inn før han døyde 24 år gammal. James Dean vart på 50-60 – talet ein kultfigur for unge menneske, fordi han på ein unik måte skildrar ei blanding av opprør og trass, blanda med heimlaushet, sårbarhet og lengsel. Han skildra noko av korleis det er å bu Aust for Eden, og korleis det er å ikkje føla seg heilt heima, å lengta etter noko meir, å lengta attende til noko som me har gløymt kva er og som me ikkje veit kvar me kan finna. Ein kristen tenkjar har sagt at draumen om Eden ligg i oss menneske som ”Duften av en blomst vi ikkje har sett, ekkoet av en sang vi ikkje har hørt.” (C.S.Lewis i ”Herlighetens byrde”)
I følgje Bibelen er det altså eit grunnleggande trekk med oss menneske at me har ein lengsel i oss som peiker ut over oss sjølve. I følgje Bibelen peiker denne lengsla mot Gud, men det veit me jo ikkje. Og eg trur det er denne lengsla som ofte sender oss ut i ei endelaus jakt på det gode liv. For ein stad må jo det eg lengtar etter vera!
I følgje Bibelen er det altså Gud som er målet for denne draumen vår, lengsla vår.
”Liksom hjorten studenar etter rennande bekker, såleis stundar mi sjel etter deg min Gud.” (Sal 42,2)
”Mi sjel tyrstar etter Gud, etter den levande Gud” (Sal 42,3)
”Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerte” (Fork 3,11)
(”Våre hjerter er urolige inntil vi finner hvile i deg Gud”. (Augustin))
Dersom det er slik (og det trur eg det er), så kastar det eit nytt ljos over jakta vår på det gode liv. Det vert det plutseleg ikkje så merkeleg at jakta på det gode liv som oftast vert som jakta på gullkrukka – umogeleg å koma fram, umogeleg å gripa. (Jfr video og Robbie Williams.) Det er ikkje så merkeleg at dersom me jagar det gode liv i materielle ting, eller makt eller status eller kjærestar eller stadig nye kick, så finn me ikkje det me djupast sett leitar etter. For behovet vårt og lengselen vår og draumen vår stikk så mykje djupar enn det desse tinga kan gjeva oss. Me lengtar etter ein annan stad, eit anna land. Etter noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men det er ein stad der alt er godt. Der ting forblir (Vamp). Der relasjonar ikkje er så skjøre. Der lukke og kjærleik ikkje er noko som visnar bort og døyr.
Dei fleste av oss har gløymt kvar denne staden er, så me har dikta historiar om den, og gjeve den ulike namn: Utopia. El Dorado. Tirna Noir. Stadane der alt er godt.
Spel Sigvart Dagsland: ”Då barnå forsvant…”
Dvs at jakta på det gode liv peiker ut over seg sjølve. Det peiker mot noko grunnleggande i oss som menneske, om evigheten som ligg i våre hjarto og dormar. Om den stille kviskra av ein Far som gjerne vil ha oss heim att. Djupast sett er vårt sug etter det gode liv retta mot Gud. Og ingen andre ting kan tilfredsstilla denne lengsla: materielle ting, makt, status, kick, rus. Ikkje ein gang kjæreste eller ektefelle. Berre Gud.
Dersom dette er sant (som eg trur det er), kva har det då å seia for liva våre? To ting:
Så lenge me jager andre ting enn Gud, er det gode livet som gullkrukka ved regnbuga sin ende. Altså bør me først av alt søkja Gud. Det skal me koma attende til.
I tillegg trur eg at det kan hjelpa meg å gleda meg over livet slik det er. Jakta på det fullkomne fører stort sett alltid til skuffelsar. Men dersom det er slik at ingenting utanom Gud tåler vekta av mine draumar, behov og lengslar, då treng eg ikkje forventa det perfekte. Og det er litt godt. Det vert ok å ikkje ha det topp heile tida. Det vert ok å ikkje få alt til. Det vert ok å ikkje vera vellukka på alle områder. Og for meg er det frigjerande, og gjer at eg igjen faktisk kan nyta alt det gode eg trass alt har, sjølv om det ikkje er perfekt. Men då slepp eg å verta skuffa. For eksempel: I ein verden utan Gud, fell lett ansvaret for å tilfredstilla mine djupaste lengslar og behov på ”kjærleiken”. ”Kjærleiken” skal fylla alle mine behov, vera alt det som berre Gud kan vera. Dvs på kjæresten min skal vera alt dette. Eller familien min. Relasjonar og kjærleik har slik fått ein enorm vekt lagt på seg. Og eg trur det er ein for stor byrde å bære for eit menneske, at det skal møta alle mine draumar og lengslar og behov. Dersom eg forventer det av den andre, så får forholdet eit slikt press på seg at det ikkje kan vare. Men når eg ser at eg ikkje kan forvente at partnaren min skal møta alt eg lengtar etter og draumer om, skal vera Gud for meg, så er eg plutseleg fri til å verdsetja alt det gode ved han eller ho, sjølv om han eller ho ikkje er perfekt. Slik trur eg også det er på andre område. Når eg veit at det fullkomne berre finst hjå Gud, vert eg ikkje så lett skuffa over at eg ikkje finn det andre stadar. Det ufullkomne vert lettare å godta. Og det tar noko av vekta og presset av livet, og seg meg fri til å gleda meg over alt det som faktisk er bra og godt i livet mitt, sjølv om det ikkje er perfekt.
Jesus Kristus og det gode liv
Men dersom det me djupast sett søkjer når me jaktar på gullkrukka ved regnbuga sin ende er Gud, tyder det at berre ein vert kristen, så vert alt bra? Av og til kan ein få det inntrykket, men eg trur ikkje det stemmer. For når me ser i Bibelen kjem jakta vår på det gode liv inn i eit nytt perspektiv. Eit jag etter det gode livet vil nesten alltid verta eit liv som er sentrert rundt meg sjølve og mine behov. Bibelen lærer oss ein annan måte å leva på. Kort oppsummert så er ikkje Gud sitt største mål med oss at me i dette livet skal oppleva mest mogeleg ”følelsesmessig lukke”, men at me skal verta kjærlegare menneske. Og dei to tinga heng ikkje alltid saman. (GJENTA)
Berre tenkt på Jesus Kristus.
Han opplevde at mange vart sinte av det han sa
Han opplevde å verta forlate av mange som følgde han
Han opplevde at venane hans ikkje var der for han når han trengte dei mest
Getsemane: ”Og han kom i dødsangst og bad endå meir inderleg; og sveitten hans vart som bloddropar, som fall på jorda.” (Luk 22,44)
Spotting: Så spytta dei han i andletet og slo han med nevane. Andre slo han på kinnet og sa: ”No kan du vera profet, Messias, og seia kven som slo deg!”(Mt 26,67f)
På krossen: Og kring den niande timen ropa Jesus med høg røyst: ”Eli, Eli, lema sabaktani?” Det tyder: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”…Jesus ropa atter med høg røyst, og så anda han ut. (Mt 27,46.50)
Levde Jesus ”det gode liv”? Var målet for livet hans ”det gode liv”? Ivertfall ikkje, dersom me med ”det gode liv” meiner ”følelsesmessig gode opplevingar”.
Eller kva med Paulus? 2 Kor 11,24-30
Var Paulus ”lukkeleg”? Jakta han på ”det gode liv”?
Eg trur me ser at spørsmåla vert irrelevante når me snakkar om Jesus og Paulus. For det var ikkje det liva deira handla om. Paulus hadde fått møta Guds enorme kjærleik til han. Eg er ganske sikker på at Paulus ville sagt at det gjorde livet hans uendeleg mykje rikare enn det hadde vore før. Slik sett var han nok lukkelegare enn han hadde vore. Samstundes så oppdaga han noko med Guds kjærleik. Det er ein kjærleik som gjev seg sjølve for andre, ein kjærleik som ser ut over seg sjølve. ”Eg elskar, difor er du”. Ein kjærleik som er meir opptatt av å handla enn av å føla. Så sjølv om Paulus sitt liv hadde vorte rikare og meir lukkeleg, så fekk han også ein ny fokus for livet sitt: å elska Gud og andre menneske, og det kan innebera smerte og forsaking. Dei første kristne levde liv som var rike på kjærleik og signing, og som samstundes innebar forsaking og smerte. Guds mål for våre liv her på jorda er ikkje at me skal verta så lukkelege som mogeleg, i meining ”å ha så gode følelsar som mogeleg så mykje som mogeleg”. Guds mål for våre liv på jorda er å gjera oss til meir kjærlege menneske, som elsker Gud og vår neste. Og det tyder lukke og gode ting, og det tyder forsaking og smertefulle opplevingar.
Eg trur Jesus og Paulus levde dei liva dei djupast sett ønskja, og at dei opplevde at det var rike og gode liv, sjølv om dei inkluderte mange vanskelege og smertefulle ting. Kanskje er dette visdommen i historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende: At lukka er ein av dei tinga du ikkje finn ved å søkja den. Den er umogeleg å gripa. Når me jagar den, så flytter den seg framfor oss. Difor er det luraste å gjera å slutta å jaga. Søk Gud, søk nåden og kjærleiken som du får i Jesus Kristus. Så kan det godt henda du vert lukkeleg, men då er det i så fall eit biprodukt. Noko du får i tillegg til det andre, fordi det ikkje lenger er det som er hovudmålet for livet ditt.
Jakta på det gode liv er ein komplisert sak. Når me søkjer Gud finn me altså at vår søken etter lukke kjem inn i eit heilt nytt perspektiv (jfr ovanfor). For meg er nøkkelen til å forstå kva som verkeleg er vegen til lukke og det gode liv Jesu kross, som på ulike måtar er sentrumet i den kristne tru. Kva fortel krossen oss om vegen til lukke og liv? Kort sagt ser me at for Jesus gjekk vegen til liv og herlegdom gjennom døden, og han kallar sine disiplar til å følgja han på den vegen. Ein kan altså ikkje få lukka utan å bæra ein kross. Vegen til livet går der me ventar det minst: gjennom døden. I Bibelen vert det skildra to grunnleggande ulike måtar å leva livet sitt på:
i. Gen 11: Babels tårn. Illustrerer ein allmenn konsekvens av syndefallet: higen etter å skapa seg eit stort namn. Etter å klatra opp. Etter å koma høgare enn andre. Etter makt, status. Etter å verta sett og beundra. = Mønsteret i syndefallets verden og ”Adam-livet” i oss (evt ”kjødet”).
ii. Jfr Fil 2,5-11: Jesu ”mønster”: Jesus var allereie i himmelen. Han går motsett veg. Bøyer seg ned. Vert liten. Sårbar. Gjev opp alt sitt eige for andre. Levde som ein tenar. Universets skapar døyr på ein kross. Men der snur nedstiginga, og gjennom døden går vegen opp at til himmelen. Han vinn liv og herlegdom, gjennom først å oppgjeva seg sjølve og døy. Og Paulus seier til dei kristne: ”Lat det same huglaget vera i dykk som og var i Kristus Jesus!”(v5) Alle delar av Jesu liv og lære passar inn i dette overordna mønsteret. Jfr for eksempel:
1. Dei siste skal bli dei første. (Mk 10,31)
2. Dei som vil vera store skal vera ein tenarar for alle. (Mk 10, 42-45)
3. Salig er dei fattige, osv (Mt 5,1ff)
4. Elsk dykkar fiendar (Mt 5,44)
5. Joh 13,1ff: Universets skapar og konge kneler ned og vaskar føtene til dei han veit kjem til å svikta han om nokre få timar
6. Osv. Heilt til døden på krossen.
7. Jfr også Paulus. Han også levde etter dette mønsteret. ( 1 Kor 9,19-22; 2 Kor 6,4-10.)
iii. Dette er mønsteret som gjeld i Guds Rike. Jesus seier det slik til sine læresveinar (Mt 16,24-25): ”Vil nokon vera i lag med meg, må han seia nei til seg sjølv og ta krossen sin opp og fylgja meg. For den som vil berga livet sitt, skal missa det. Men den som misser livet sitt for mi skuld, han skal finna det.” Alle som bar ein kross visste kvar dei var på veg. Dei var på veg for å verta henretta, dei skulle døy.
iv. Jesu kross lærer oss det paradokset at vegen til livet går gjennom døden, også for oss. Difor er det den som misser sitt liv som skal finna det. Dei som ”oppgjev” seg sjølve som ”får” seg sjølve. Det tyder at me er kalla til å la ”Babel-livet” / ”Adam-livet” døy i oss, og la Jesus- mønsteret vinna fram.
1. Evt andre dømer: Frans av Assissi (les bøna hans?) og Mor Theresa.
Når det går mot slutten av Paulus sitt liv set han i fengsel, og han er usikker på kva som skal skje med han. Kjem han til å verta sett fri? Kjem han til å verta drepen? Han skriv brevet til Filipparane medan han sit i fengsel, og der seier han blant anna: ”For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. Men kan eg gjera eit arbeid som ber frukt om eg får leva lenger – då veit eg ikkje kva eg skal velja. Eg kjenner meg dregen til begge sider: Eg har hug til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. Men for dykkar skuld er det meir naudsynt at eg får leva.” (Fil 1,21-24)
Sjølv etter at Paulus hadde vorte kjent med Jesus, hald han fram med å lengta. Ja, han haldt ikkje berre fram med å lengta, men det virkar som om lengselen hans vart sterkare. For han hadde fått smaka det fullkomne, og visste at det finst ein stad. Ein gang skulle alle vanskane og lidingane han opplevde i dette livet ta slutt. Han hadde noko godt som venta på han. Det har me også, og det er det siste punktet me skal innom i dag.
Himmelen
For Paulus vert den kristne trua ynkeleg, dersom me ikkje reknar med oppståda og eit evig liv: ”Har vi berre for dette livet sett vår von til Kristus, då er vi ynkelegare enn alle menneske.” (1 Kor 15,19) ”Ja, eg døyr kvar dag, brør, så visst som det er dykk eg kan rosa meg av i Kristus Jesus, vår Herre. Var det berre med von for dette livet eg stridde mot villdyr i Efesos, kva hadde det gagna meg?” (1 Kor 15,31f) Utan ein himmel går ikkje trua til Paulus opp. Så går han vidare og samanliknar Jesus med Adam, som levde i Edens hage. Og han seier at på same måte som det Adam gjorde fekk som konsekvensar at alle menneske bur Aust for Eden, så har det Jesus gjort dei konsekvensane at alle menneske kan få gjenoppretta relasjonen sin med Gud og få flytta heim att. ”For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men kvar til si tid: Kristus er den fyrste; deretter fylgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem.” (1 Kor 15,22f).
Vegen heim er opna i Jesus Kristus, den andre Adam, som Paulus kallar han. Og han seier oss at djupast sett er ikkje historia om gullkrukka ved regnbugas fot sann. For den er umogeleg å gripa. I den kristna trua finst lukka, finst den fullkomne kjærleiken, finst staden der alt er godt, der ting forblir, der relasjonane ikkje er så skjøre, der ting ikkje går så lett i stykker, der me ikkje sårar kvarandre så lett. Himmelen er ein verkeleg stad. Gullkrukka finst. Eg trur framleis ikkje at me kan gripa lukka, men me kan verta gripne. Me kan ikkje omfavna lukka og eiga den, men den kan omfamna oss, smelta oss og setja oss fri. Dvs Gud kan gjera dette, og han vil gjera dette.
Ein av dei tinga som vert sagt å kjenneteikna vår generasjon, er at me er generasjonen utan håp. Eg veit ikkje kor sant det er, for eg trur at håpet om noko godt er noko av det som er vanskelegast å drepa. Men eg trur likevel at me er oppdradd i ein kultur der me ikkje skal venta på noko. Me vert ikkje opplært i tålmod. Likevel, i den kristne trua så kjem me ikkje utanom det.
Det finst ein god nyhet til alle dei som draumer, lengtar og håper etter den gode staden, og det er at den finst. Men vegen dit går ein annan stad enn du trur. Som me har sett går den ikkje gjennom ein kvilelaus jakt på lukka. Den går tvert imot gjennom å slutta å jakta på lukka, og i staden søkja Guds sanning, nåde og kjærleik i Jesus Kristus. Når me finn det inneber det ikkje eit smertefritt liv. Det inneberer eit verkeleg liv, med både kjærleik og tap, gleder og sorger – men over heile livet finst det ein horisont, ein himmel, eit håp – om at det me lengtar etter finst. Om at den andre Adam, Jesus, kan gjenoppretta tilliten og trua vår og relasjonen til Gud, og at me har eit heimland, ein himmel i vente.
1 Kor 15,51-57.
Me har eit håp. Den gode staden finst. Og gjennom breva i NT ser me at det er noko som apostlane nytta til å oppmuntra dei kristne til å halda ut i dette livet og til å halda fram med å gjera Guds gjerning. Og det gjer Paulus også her. For etter desse fantastiske orda om korleis døden er overvunnen, held han fram med å seia:
1 Kor 15,58:
Paulus lar oss få sjå inn i himmelen, inn i håpet som ventar oss. Og så drar han merksemda vår attende til livet vårt her: når det er dette som venter dykk, ”så ver støe og urikkande; gjer alltid framsteg i arbeidet dykkar for Herren!”.
Og til det er det ikkje så mykje meir å seia enn ”amen”.
Paulus hadde fått oppleva den fullkomne
Generasjon utan håp. Dvs viktig bodskap i dag. For utan himmel vert ”øyeblikkleg behovstilfredstilling” det einaste fornuftige.
Kva tyder så dette for liva våre?
- Tar noko av presset / tyngda / trøkket av livet og relasjonane våre, og kan slik vera med å gjera det lettare å leva. Ting treng ikkje vera perfekte. Då vert det kanskje også lettare å nyta dei? Dersom me aksepterer det ufullkomne trur eg det vert lettare å oppdaga og gleda seg over dei små gledene i livet.
- Det gjev eit nytt perspektiv på liva våre: det er ikkje det gode liv i betydninga ”følelsesmessig lukke” som er målet for livet mitt. Men Guds nåde, sanning og kjærleik i Jesus Kristus. Det viser oss igjen ein kjærleik som peiker ut over meg sjølve og mine eigne behov, og inn i andre menneske sitt liv og behov.
- Håpet
For det første: Me lever alle i landet aust for Eden, og me vil så gjerne tilbake
Me er nøydd å byrja med byrjinga. Då Gud skapte verda, står det at han skapte oss menneske i ei særstilling – av alt Gud skapte er det berre oss menneske det står om at me vart skapte i Guds bilete. Ein av dei tinga det inneber, er at me er på ein spesiell måte skapt til å leva i ein relasjon til Gud. Til forskjell frå dyr og plantar kan me kommunisera med han. Ha fellesskap med han. Ein stad står det om mennesket at ”til og med evigheten la han ned i deres hjerte”. Me er designa til å leva i ein relasjon med vår Skapar, med evigheten.
Men så skjedde det noko. Gud hadde skapt menneska med fri vilje. Og dei nytta viljen sin til å velgja bort gud, for dei ville sjølve vera Herrar over sine liv. Me les om dette i dei første kapitla i Bibelen. Adam og Eva budde på den perfekte staden. Kanskje kan me kalla staden dei budde for Utopia, Eldorado, eller Tirna Noir, for det var den perfekte staden. Det beste med den var at den var verkeleg. I Bibelen vert staden kalla for Eden. Edens hage. Der alt var fred og godt, og der Gud var nær.
Eden var der Gud var nær. Menneska vart hive ut av Guds nærleik. Me lever i landet Aust for Eden. James Dean-film: Opprør, søken, rastløyse, destruksjon. Ting er vanskelege. Relasjonar er vanskelege. Me lever Aust for Eden, men minnet om Eden finst i oss. ”Duften av en blomst vi aldri har sett, ekkoet av en sang vi aldri har hørt.” (C.S.Lewis). Dvs dei djupe draumane og lengslane som finst i oss etter den gode staden, handlar om at me på mange måtar er utanfor, og lengtar etter å koma inn igjen. ”Til og med evigheten la han i deres hjerter” – Ordspråka?
Dvs draumen om det gode, lengselen etter det gode liv, er ikkje så mykje lengselen etter ein fysisk stad, som etter ein gjenoppretta relasjon. Ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Kanskje det er det som forklarer at regnbuga alltid flytter seg framfor oss, at me ikkje finn lukka gjennom å jaga etter den. Ingen ting anna enn Gud er stor nok til å bæra vekta av våre draumar og lengslar. Då vil dei lett skuffa oss, og verta øydelagte. T.d.: parforhold – partnaren eller ektefellen skal fylla heile dette rommet i meg, skal møta alle mine behov – eit slikt forhold har dårlege forutsetningar for å vara.
Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
Difor: steg 1, dersom me søkjer lukka, er å gjenoppretta relasjonen med Gud. Det er no mobeleg gjennom Jesus Kristus. Kva så? Er alle kristne lukkelege? Alltid? Svaret på det er nei, men det er likevel i ein gjenoppretta relasjon med Gud det byrjer.
- Tommy og Tigeren: Propellhua.
- Fare i vår tid: kjærleik skal levera det berre Gud kan gjera. Det kan øydeleggja forhold, for det plasserer ei for stor vekt på det. Vil heller seia at kjærleiken mellom mann og kvinne peiker ut over seg sjølve, til den som kan levere.
- For det første kvar det me søkjer når me jagar lukka er å finna. For me søkjer ofte på galne plassar, og det har konsekvensar.
- For det andre at Bibelen problematiserer jakta på det gode liv. Eit jag etter lukke vil nesten alltid verta eit liv der sentrum er mine eigne behov: det kan vera i seg sjølve gode ting som mitt behov for tryggleik og nærhet, eller kanskje meir problematiske ting som makt og status, og for nokon kan det vera behovet for rus, kick og ekstase. Sjølv om dei fleste av desse tinga brukt på rett måte kan vera Guds gode gåver til oss, kan alle verta ein destruktiv avgud dersom dei vert sjølve hovudmålet livet mitt er retta inn mot. (Målet for våre liv er ikkje å verta mest mogeleg lukkelege menneske, i betydning av ”følelsesmessig velvære”, men at me skal verta så kjærlege menneske som mogeleg. Og kjærleiken peikar ut over meg sjølve og mine behov. ”Amo ergo es”. Illustrert i Jesus. Fil 2,6-11. Var Jesus ”lukkeleg” på krossen? Levde han ”det gode liv”? Jakta han etter ”det gode liv”? Gjorde Paulus? Peter? Nei. Dei ville følgja Jesus og leva hans kjærleik. Sjølvsagt gav det rikdom, kjærleik og gode opplevingar. Men det tydde også forsaking og følelsar av smerte. Det viktigaste var ikkje følelsane dei gjekk gjennom).
- For det tredje er me som kristne heldige. For me har eit håp om ein himmel der alt er godt.
Eg trur denne draumen eller denne lengselen er mest levande hjå oss når me er unge, i tenåra og byrjinga av 20-åra. Men så får me ofte livet i andletet. Ting vert ikkje slik eg hadde tenkt. Livet er komplisert. Relasjonar er komplisert. Draumen er der kanskje framleis, men ein må dempa den, legga band på den, og i verste fall drepa den. For ein ser at livet leverer ikkje varene, og då er det betre å dempa forventningane. Dette kan då lett tippa over i desillusjon. Draumen, lengselen, er berre ungdommeleg naivitet. Når me vert vaksne veit me at den ikkje er verkeleg.
Jakta på det gode liv peiker ut over oss sjølve og mot Gud. Noko som det blant anna virker som om Robbie Williams har innsett: ”It will come in your sweet time Lord, I’ve just got to let you in. The blind leading the blind Lord, it’s getting underneath your skin. I can feel you in the silence, saying let forever be. Love and only love can set you free.” Våre lengslar og vårt jag etter det gode liv, peiker ut over oss sjølve, og mot Gud og vår relasjon til han. Når den relasjonen er på plass, kan også alle dei andre tinga finne sin naturlege plass: festen, ekstasen, alvoret, relasjonane våre, osv.
Fortel ei historie: om jakta på gullkrukka ved regnbuens fot: flytter seg alltid. Kan aldri gripa den. Er alltid der borte, og når me kjem dit, har den flytta seg. Bak neste fjell eller horisont er den sikkert. Eller jakta på El Dorado, fjellet av gull – inspirerte mange kolonisatorar til å gå i døden (jfr V.S.Naipaul). Og då vert lett jakta på det gode liv nettopp det, ein jakt. Ofte ganske slitsam. Ingenting tilfredstiller. For meg er Robbie W eit godt døme. Han er veldig ærleg:
Rus / narkotika
Sex
Berømmelse
Materielle goder
”Feel”: “There’s a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.” “I just want to feel real love and a …” Kvifor er han deprimert? For lukka er ikkje der. Me kan aldri fanga lukka, aldri halda den fast.
”Regnbua vil alltid gå framfor deg. Dersom du fortset, vil den forsvinna.” (Regnet tar slutt eller vinkelen vert gal)
Eg trur lukke er ein av dei tinga som ein ikkje finn ved å leita etter det, men det er eit biprodukt. Dvs lukke kan ikkje vera målet for liva våre. Men det er det, og er det difor det er så slitsamt å leva? Fordi me måler alt mot den perfekte standard?
Alt kan verta ein avgud, dersom det skal bera vekta av våre draumar og håp og lengslar. Paradoksalt nok kan det øydeleggja det. For det skuffer alltid. Kan aldri levera i lengda. Berre Gud er stor nok og verkeleg nok til det.
Når alt skuffar har me to val:
Ein evig jakt. Stadig sterkare stimuli, sterkare effektar. Jfr den flygande hollendar. Det var helvete. Å aldri koma fram, å aldri kunna gå i land, å aldri finna den havna dei leita etter.
Desillusjon, bitterhet, nummen. = vår generasjon? Robbie W: ”Feel”
Roa ned og lytta til ein annan stemme. Gud.
Gud.
Connect med Gud.
i. Årsaka til jakta er at me menneske peikar ut over oss sjølve. Det er ein lengsel i oss, ein lengsel som samstundes er sørgmodig og god, som peiker ut over oss sjølve. ”Evigheten la han i deres hjerter”. Aust for Eden. Gjenopprett relasjonen. Så ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
ii. Relasjonar vanskeleg for oss. Den bortkomne Faderen?
iii. Våre lengslar har eit mål og eit opphav. Siter C.S.Lewis i herlighetens byrde?
iv. Bibelen lover så liv, overflod, fred. At ting fell på plass. Likevel: ikkje eit liv i konstant lukkerus. Jfr korleis dei første kristne vart forfulgte. Paulus. Men me får så ein ny standard, eit nytt mål for liva våre:
I Bibelen ser me at målet for livet vårt ikkje nødvendigvis er å vera ”lukkelege”, i betydning å konstant gå rundt med gode følelsar. Var i så fall Jesus lukkeleg? Var Paulus? Men målet er at me skal verta meir kjærlege menneske – og dei to tinga er ikkje alltid det same. Jfr The Chosen, av Chaim Potok.
Kjærleik handlar om å leva rett. Om å ha fokus utanfor seg sjølve. Dvs det er den motsette vegen av å søkja lukke for å verta lukkeleg. Søk Gud, søk å tjena han og andre menneske, søk den andre måten å leva på, der Gud og andre menneske er i sentrum. Då får du oppleva sanninga i Ordet: ”Den som vil vinna livet sitt skal mista det, men den som mister livet sitt for mi skuld skal finna det.”
Lukka er alltid eit biprodukt. Bibelens løyndom er at vegen til livet går gjennom døden. Vegen til å finna seg sjølve går gjennom å mista seg sjølve. Du får gjennom å oppgjeva. Det du gjev til Gud, får du attende. Dersom du sluttar å jaga lukka, men istadan fokuserer på korleis eg kan elska Gud og min neste, så er det sjansar for at du finn lukka (i tillegg til forsaking og smerte) Frans av Assissi si bøn. Og det begynner med å koma til Gud, han som har skapt oss og lagt evigheten i oss, og kallar oss til å koma attende til seg.
Himmelen.
ALTERNATIVT:
Innleiing:
Finn ikkje svaret på våre djupaste behov i det materielle. Jfr Robbie Williams. Tekstane hans. Feel: ”There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.”
“Me har alt, men det er også alt me har”.
Prøvd å identifisera områder eg meiner er avgjerande for eit godt liv (ikkje nødvendigvis eit lykkeleg liv. Di to tinga er ikkje nødvendigvis det same.)
Meining, Sanning, Kjærleik, Trygghet.
Meining
Har m samanheng å gjera. Historie, notid, framtid. Og har med sanning å gjera.
Skapt til fellesskap. Lengsel. Aust for Eden. Vitnesbyrd: eg trudde det var svakhet.
Dvs i den kristne tru: den djupaste årsaka til vår situasjon er ein brutt relasjon. Eit forhold som gjekk fløyten. Den gode nyheten går på at Jesus gjorde relasjonen heil igjen ved å døy på krossen for oss. (Siter noko med ”forsoning” / Far / born / kjærleik)
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Undring – born (kutt denne?)
Behov i oss. Utan vert verda flat.
Jfr born
Jfr ”før” verda vart forklart. Før me kunne sjå alt på fjernsyn. Gjer verda spanande, mystisk. Eit slør av trolldom, av magi, av noko utanfor oss og over oss. Jfr Mali.
Ikkje tilfeldig i vår tid: Ringenes Herre, Harry Potter.
Jesus på krossen. Kolossarbrevet?
Sanning - ungdom
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Hovudtema i moderne filosofi: kva er sant? Aktualisert av pluralismen: kulturar, religionar, livsstilar.
Psotmodernisme og eksistensialisme. Ingen kart. Ingenting å navigera etter. Kva er sant? Finst det noko som er rett og galt eller er det berre eit maktspråk?
Eksistensiell einsemd. Eksistensialistane: kan le meiningsløysa i ansiktet og gjera val. Men sanning finst ikkje. (Pol Pot)
Vanleg: sanning er ord. Me vert bombardert med ord. Dersom ikkje den kristne tru har meir å tilby enn ord er den verdlaust.
Mi oppleving: trudde eg gjekk frå fornuft til ”tru” = ufornuft. Funne ut at det går an å tenkja og vera kristen. Tyder ikkje at eg har fått heile virkeligheten inn i hovudet mitt, men har vorte overbevist om at den kristne tru er minst like intellektuell holdbar som for eksempel ateisme, eller panteisme.
Likevel: Kristendommen er unik i si skildring av kva sanning er. Buddha, Konfucius, Muhammed: ”No skal du høyra. Dette er sanninga”. Jesus: ”EG er vegen sanninga og livet”. Handlar om ein relasjon. Dvs ein er nøydd å koma nær. Ein er nøydd å overgjeva seg.
Kjærleik - vaksen
Handlar om å sjå og å verta sett. Å bli sett. Krav. Prestasjonar. Utsjåande. Ligg djupt i oss: kjærleik er noko du gjer deg fortent til.
Sexolog??? Kjærleik er å kommunisera sine eigne behov på ein tydeleg måte.
Eg tenkjer altså er eg. I Kjærleik: Eg elsker altså er du!!! Handlar om å bryta ut av seg sjølve. Om å lyfta hovudet. Lyfta blikket og sjå den andre. Om å gløyma seg sjølve. Om å verta eitt med andre.
Jfr mine eigneblink av lukke, smak av himmel: når eg gløymde meg sjølve og var ”eitt” med andre.
I kristen tru har dette sitt opphav i Gud. Kjærleiken kjem frå Gud. 1 Joh. 1 Kor 13.
Om å verta eitt med Gud og med andre menneske. Gud som Far som forblir. Ein kjærleik utan krav.
Utfordring i vår tid: Jfr Tveitereid-artikkel: den bortkomne Faderen.
Trygghet - alder
Håp. Behovet for håp blant unge i dag.
Jfr tidlegare: inga meining, inga retning. Dvs nuet er alt som står igjen.
Nyting vert målet. Søkjer sterke opplevingar. Reising. Stoff. Sex. Frå oppleving til oppleving.
Me treng håp. Gjev ei retning. Gjev ei meining for liva våre.
Overgjeving / Utfordring
Behov for å gjeva seg sjølve til noko som er større enn seg sjølve
Dvs: trua på Jesus gjev mykje bra. Likavel redd for å framstilla det som om at du då vil vera happy resten av livet.
i. Jesus bed oss beregna omkostningane
ii. Perla: sel alt og kjøper den.
iii. Den som har handa på plogen og ser seg attende er ikkje verd han.
Ein skatt: det finst noko som er sant, det finst noko som er ekte. Dine lengslar har eit mål – dei er Guds språk til deg. Kjærleik finst. Ikkje berre i bøker og filmar, men i verkeligheten.
sdf
Utfordring:
Er du klar? Vil du ha skatten? Vil du ha perla? I så fall kan du få det.
Forbøn
Evt ta imot Jesus
Tilbod om fellesskap
lørdag, februar 04, 2006
faz muito tempo...har gått så lang tid at det første jeg tenker på å skrive automatisk dukker opp i hodet på portugisisk. det er kult å lære et nytt språk altså. Har gått så lang tid at jeg får kommentarer på gamle blogger av gamle bloggere som jeg en gang i tiden husker jeg leste flittig. Gamle saron, bryne, kleppgjengen. Setter pris på det folkens, virkelig ;) Å ja, palmer og sol er herlig, men snø er ikke så verst det heller. Savner det!
Men heldigvis handler livet om mer enn bare vær. Handler vel først og fremst om å ære Gud. Noe som er vanskelig å gjøre på heltid. Men det er vel dette jeg likevel vil gjøre. Finner ikke noe mening i mitt liv utenom dette. Forstå det dem som vil. Akkurat nå er jeg bare frustrert over hva jeg skal gjøre neste år...
Men oppdatering: universitetet har begynt! FORANDRING! FOLK! FEST! (russetid hele året...) ABU :) konge. Kongressen var konge! Å danse samba til Gud. Å se en gruppe ungdommer jobbe så hardt for Gud. Savner dem, men så oppdaget jeg at hei, finnes en slik gruppe ABU her i Vicosa også, og nå skjer det masse ABU-ting i uka. Konge! Selv leder vi en engelsk conversation group, folk er galne etter å lære engelsk her, 35 stykker kom! (ca halvparten var ikke kristne...) Sammenlignet med den vanlige bibelstudiegruppen de har, der vi var 4 stk med ledere. For det er nemlig det vi gjør, studerer bibelen sammen med katolikker som ikke har til vane å lese den! KONGE! Har det bra for tiden altså...
Men heldigvis handler livet om mer enn bare vær. Handler vel først og fremst om å ære Gud. Noe som er vanskelig å gjøre på heltid. Men det er vel dette jeg likevel vil gjøre. Finner ikke noe mening i mitt liv utenom dette. Forstå det dem som vil. Akkurat nå er jeg bare frustrert over hva jeg skal gjøre neste år...
Men oppdatering: universitetet har begynt! FORANDRING! FOLK! FEST! (russetid hele året...) ABU :) konge. Kongressen var konge! Å danse samba til Gud. Å se en gruppe ungdommer jobbe så hardt for Gud. Savner dem, men så oppdaget jeg at hei, finnes en slik gruppe ABU her i Vicosa også, og nå skjer det masse ABU-ting i uka. Konge! Selv leder vi en engelsk conversation group, folk er galne etter å lære engelsk her, 35 stykker kom! (ca halvparten var ikke kristne...) Sammenlignet med den vanlige bibelstudiegruppen de har, der vi var 4 stk med ledere. For det er nemlig det vi gjør, studerer bibelen sammen med katolikker som ikke har til vane å lese den! KONGE! Har det bra for tiden altså...
onsdag, desember 28, 2005
Så rart..ingen inne på msn. Ingen inne på skype. Hvor er dere folkens?
Jeg er fortsatt her i Brasil. Kom hjem til Vicosa etter juleferie i Sao Paolo til julaften nr 2, en hau med pakker ventet, satte stor pris på det folkens! TUSEN TAKK!
Jeg får gode tårer i øynene når jeg ser hvor mye dere setter pris på meg hjemme. TUSEN TAKK.
Universitet begynner endelig den 16 januar og nå er vi i full gang med å pynte til den store misjonskongressen!
Bursdagen var fantastisk i palmer, varme kilder og mye god mat (brigadeiro ;) Å fylle 19 år og bli voksen er å vaske to ganger frivillig opp på din egen bursdag, leke i et badeland, ta magesuget, og slikke brigadeirosjokolade av fingrene :P
Julen feiret jeg sammen med et misjonærpar her (tantå og onkelen t Anja) og deres helt helskjønne små barn. Første jula jeg liksom var den voksne...hmm..merkelig..Takk til dere!
Jeg er fortsatt her i Brasil. Kom hjem til Vicosa etter juleferie i Sao Paolo til julaften nr 2, en hau med pakker ventet, satte stor pris på det folkens! TUSEN TAKK!
Jeg får gode tårer i øynene når jeg ser hvor mye dere setter pris på meg hjemme. TUSEN TAKK.
Universitet begynner endelig den 16 januar og nå er vi i full gang med å pynte til den store misjonskongressen!
Bursdagen var fantastisk i palmer, varme kilder og mye god mat (brigadeiro ;) Å fylle 19 år og bli voksen er å vaske to ganger frivillig opp på din egen bursdag, leke i et badeland, ta magesuget, og slikke brigadeirosjokolade av fingrene :P
Julen feiret jeg sammen med et misjonærpar her (tantå og onkelen t Anja) og deres helt helskjønne små barn. Første jula jeg liksom var den voksne...hmm..merkelig..Takk til dere!
onsdag, desember 21, 2005
Til dere som er glad i meg, men som ikke er kristne
Det viktigste i livet mitt er Jesus. Han er grunnen til at jeg er her nede i Brasil. Selv om det er vanskelig er Han den jeg prøver å bruke tiden på her nede. Hans ord prøver jeg å følge. For meg er ingenting viktigere enn å se deg og andre som ikke er kristne få møte Jesus og leve det livet jeg tar del i med ham. Og dette har jeg tenkt å fortsette med. Dette er livet mitt!
Du som ikke er kristen, hva tror du egentlig om meg? At jeg er splitter pine gal? At jeg sløser vekk hele livet mitt på en mann du ikke en gang tror finnes. (Hva eller hvem ”sløser” du livet ditt bort på?) Eller tror du kanskje at Jesus finnes? Du bare gidder ikke ta et standpunkt. Eller kanskje har du ikke tenkt på det? For du føler deg ikke kristen. Du er ikke den typiske gå i kirken personen.
Men hva tenker du om meg?
Som akkurat nå ødelegger hendene mine (som jeg har gjort så mange ganger før) for å prøve å la deg se hvem Jesus er. Og at han er der for deg også. Er jeg splitter pine gal? Ødelegger favoritthobbyen min, ca halvparten av mine jobbmuligheter for å få deg til å tro Jesus.
Hva tenker du om meg?
Hva tenker du om den menigheten jeg besøkte i dag. Inne i favelaen (slummen i Brasil). Hva tenker du om rusmisbrukeren fra favelaen som ”tilfeldigvis” kom på en gudstjeneste, ble kristen og nå driver et hjelpearbeid for andre som lever i slummen. Hva tenker du om barna som ikke spiser annet enn de få måltidene de får i hjelpearbeidet kirken driver? Tenker du at de alle er splitter pine galne?
Hva tenker du om meg?
At det er bra at hun har noe fylle livet sitt med. Bra for henne at hun er kristen. Men det betyr vel ikke at jeg må være det. Vel, Jesus døde ikke bare for meg, Han døde for deg også. Tro det eller ei så finnes det faktisk sannheter som gjelder for alle.
Hva tenker du om julen? Er vi alle splitter pine galne som feirer en gutt som ble født for 2000 år siden? Som snur hele verden på hodet, baker kaker og tenner lys og synger julesanger. For du tror jo ikke at han ble født? Eller tror du det?
Kanskje tror du bare han var en klok mann som vandret rundt på jorden? Men at han lever i dag blir for sprøtt? Jeg synes det er ganske sprøtt at du lever i dag også! At jeg lever. At noen fant opp tv-en. Hvordan i all verden kom de på det? Men at noen fant opp deg (eller vent litt…du tror vel ikke det) er jo enda mer merkelig.
Jeg syns det er rart at en klok mann som kom med så mange gode leveregler som Jesus hevder at han er Guds sønn uten at det er sant. Hadde noen sagt det samme i dag hadde jeg nok syns han var galen. Nei, det er mye jeg ikke skjønner. Derfor tror jeg på Gud. Derfor tror jeg på Jesus.
Hva tror du?
For hvis du egentlig tenker deg om, og egentlig tenker at jo, det høres jo egentlig ikke så splitter pine gale ut at det er en mening med oss. At det finnes en Gud. At Jesus døde for våre synder. At vi aldri kan bli perfekte. Ja da sier jeg bare, velkommen til Guds familie! Du er kristen! Akkurat nå holder Gud en stor fest i himmelen for deg! Jeg er villig til å være med hvis du deler det med meg. Det trenger ikke være mer komplisert enn det. Å si, ja Jesus jeg tror. Samtidig som det er det største valget du noen gang kommer til å ta.
Er glad i deg også! Uansett!
Du som ikke er kristen, hva tror du egentlig om meg? At jeg er splitter pine gal? At jeg sløser vekk hele livet mitt på en mann du ikke en gang tror finnes. (Hva eller hvem ”sløser” du livet ditt bort på?) Eller tror du kanskje at Jesus finnes? Du bare gidder ikke ta et standpunkt. Eller kanskje har du ikke tenkt på det? For du føler deg ikke kristen. Du er ikke den typiske gå i kirken personen.
Men hva tenker du om meg?
Som akkurat nå ødelegger hendene mine (som jeg har gjort så mange ganger før) for å prøve å la deg se hvem Jesus er. Og at han er der for deg også. Er jeg splitter pine gal? Ødelegger favoritthobbyen min, ca halvparten av mine jobbmuligheter for å få deg til å tro Jesus.
Hva tenker du om meg?
Hva tenker du om den menigheten jeg besøkte i dag. Inne i favelaen (slummen i Brasil). Hva tenker du om rusmisbrukeren fra favelaen som ”tilfeldigvis” kom på en gudstjeneste, ble kristen og nå driver et hjelpearbeid for andre som lever i slummen. Hva tenker du om barna som ikke spiser annet enn de få måltidene de får i hjelpearbeidet kirken driver? Tenker du at de alle er splitter pine galne?
Hva tenker du om meg?
At det er bra at hun har noe fylle livet sitt med. Bra for henne at hun er kristen. Men det betyr vel ikke at jeg må være det. Vel, Jesus døde ikke bare for meg, Han døde for deg også. Tro det eller ei så finnes det faktisk sannheter som gjelder for alle.
Hva tenker du om julen? Er vi alle splitter pine galne som feirer en gutt som ble født for 2000 år siden? Som snur hele verden på hodet, baker kaker og tenner lys og synger julesanger. For du tror jo ikke at han ble født? Eller tror du det?
Kanskje tror du bare han var en klok mann som vandret rundt på jorden? Men at han lever i dag blir for sprøtt? Jeg synes det er ganske sprøtt at du lever i dag også! At jeg lever. At noen fant opp tv-en. Hvordan i all verden kom de på det? Men at noen fant opp deg (eller vent litt…du tror vel ikke det) er jo enda mer merkelig.
Jeg syns det er rart at en klok mann som kom med så mange gode leveregler som Jesus hevder at han er Guds sønn uten at det er sant. Hadde noen sagt det samme i dag hadde jeg nok syns han var galen. Nei, det er mye jeg ikke skjønner. Derfor tror jeg på Gud. Derfor tror jeg på Jesus.
Hva tror du?
For hvis du egentlig tenker deg om, og egentlig tenker at jo, det høres jo egentlig ikke så splitter pine gale ut at det er en mening med oss. At det finnes en Gud. At Jesus døde for våre synder. At vi aldri kan bli perfekte. Ja da sier jeg bare, velkommen til Guds familie! Du er kristen! Akkurat nå holder Gud en stor fest i himmelen for deg! Jeg er villig til å være med hvis du deler det med meg. Det trenger ikke være mer komplisert enn det. Å si, ja Jesus jeg tror. Samtidig som det er det største valget du noen gang kommer til å ta.
Er glad i deg også! Uansett!
søndag, desember 11, 2005
Reise nå ei uka t Rio samen med Frode, min lærer fra Hald. Reise etterpå til Sao Paolo (staten) for å feira jul me tantå m familie t Anja. Så blir vel ennå mindre kontakt framøve,.... men alt går for tiå VELDIG BRA: og viss någen mottar litt deppete julakort e d bare for d eg va veldig forkjølte sjuge når eg skreiv de...men d går bedre nå ;) Så god jul folkens!
tirsdag, november 29, 2005
en liten rapport...
Vi skulle vært 8 elever fra Hald i Brasil, nå er vi bare to igjen. I dag reiser Astrid hjem på grunn av at hun aldri følte hun var rette jente i rette jobb... (kort fortalt...)
Det er fullt mulig å ta på seg to linser på et øye, fullt mulig å fordele godene veldig urettferdig, men det funker dårlig. En ser ingenting.
Det er fullt mulig å vaske penger i vaskemaskinen.
Jeg har begynt å like tomat...og er avhengig av salat og grønnsaker...
Det er fullt mulig å sove 7 timer på to netter, selv om jeg var utrolig trøtt
Å dusje er det viktigste en kan gjøre i Brasil
I helga var vi i Belo Horisonte, 3 millioner innbyggere. Knallstort kult billig marked! Ønskeliste fra dere hjemme tas i mot med takk!
Var på fotballkamp med 40 000.
Skal ha innfillkurs med Frode om to uker ca. Gleder meg!
God bless u all!
Noen som forresten kan gi meg en god forklarelse på hva "velsigne" egentlig betyr?
fredag, november 25, 2005
tanker...
Jeg sa jeg reiste til Brasil uten forventninger. Det var bare noe jeg sa. Forventninger har du alltid. Jeg så får meg et liv der jeg fikk oppleve fattigdommen. Der jeg fikk se at en ikke trengte bil, pc og en tykk lommebok for å glede seg. Der jeg fikk se at livet handler om andre ting enn materialistiske Norge.
Men her sitter jeg, i en kongefin leilighet. Eneste jeg savner er et strekklaken som ikke glir av madrassen hver natt, ellers har jeg alle fasiliteter og mer til som jeg hadde hjemme. Og i favelaene har de TV og playstation. Noen i alle fall. Jeg skal ikke si at det ikke er fattigdom her, for det er det. For eksempel jobber vi med fattige barn i Rebusca med fillete klær og havajanas for 30-40 kroner som er så slitte at jeg bare vil kjøpe nye til dem fordi de er så billige. Samtidig har jentene jeg bor med minst 10 par sandaler hver, og jeg kjenner ingen som snakker mer om kjekke gutter (eneste norske ordet de kan...men uansett!) og diller og daller og pynter seg mer opp enn brasilianske jenter. Å ta seg godt ut er visst et behov for alle mennesker. Det har vi lært her.
Av og til dukker en kvalmen tanke opp i meg at folk her nede bare måtte vært litt mer fattige. Slik at vi hadde følt vi var litt mer til nytte her.
Kanskje har jeg ikke lært så mye av det jeg forventet. Men jeg har lært noe annet. Jeg har lært hvor utrolig bortskjemt jeg er ikke. Ikke på grunn av penger og sandaler, for jeg har opplevd at livet handler ikke om dette (heldigvis), men bortskjemt på muligheter og andre rare saker og ting som du hjemme tar så alt for gitt. Hjemme kunne jeg språket. Hjemme har jeg en drøss med venner, både gode og bekjente. Hjemme er det ikke noe problem å bli kjent med mennesker som ikke er kristne. Hjemme er det mulig å engasjere seg. Hjemme har jeg alltid mye å gjøre. Hjemme tenker jeg, hva kan jeg bli? Jeg kan bli alt mellom himmel og jord! Her er det annerledes! Her er det vanskelig å være ny i et nytt land. Her gjør folk ingenting. Her har streiken på universitetet pågått i 3-4 måneder. Her får bare 7 % av befolkningen studere. Her jobber mange med å pakke matvarer i poser, fylle bensin for folk, eller veie middagen min på en restaurant.
En gang skrev jeg dette diktet:
Det unike puslespillet.
Vi er alle forskjellige, unike, enestående.
Hver og en av oss er en like viktig del i det store puslespillet.
Og det er ikke hvilket som helst puslespill det er snakk om,det er Guds enestående skaperverk.
Et skaperverk med mennesker, dyr og natursom alle er så utrolige i seg selvat vi vanlige mennesker ikke en gang kan forestille oss dens dimensjon.
Men ingen ting av dette kunne vært så vakkert hvis det ikke hadde vært for akkurat deg.
Akkurat som et puslespill blir ufullkomment uten alle brikkene,blir skaperverket ufullkomment uten deg.
Derfor er alle like viktige brikker i det store puslespillet.
Malere er like viktige som frisører,professorer er like viktige som søppeltømmere,og husmødre er like viktige som politikere.
Brikkene i et puslespill er også forskjellige.
Noen er bare grønne og hører til mitt inne i en busk,mens andre brikker har motiver av vakre blomster og edelsteiner.
Likevel ser bildet like ufullkomment ut uansett om det er en blomsteller en grønn brikke som mangler.
Alle har vi en oppgave, en mening ned livetsom er med på å utvikle verden.
Sammen er vi sterkest,men bare som forskjellige individer.
Hver og en av oss har noe eget viktig å bidra med til den store verden,
Så vi er forskjellige og godt er det.
Et puslespill med bare like blomster er ikke fullkomment,heller ikke et samfunn med bare politikere.
Derfor er det så viktig å respektere de som er annerledes,for de er like viktige for helheten som en hver annen.
Men så gjelder det bare å finne meningen med livet da…
En gang skrev jeg dette. Så mange ganger har jeg sagt noe lignende. Men jeg har innsett at selv om jeg har disse ordene godt plantet inn i hjertet og hodet og resten av kroppen...så er de likevel ikke en del av meg. Greit nok at jeg vil respektere de som pakker varene i posene. Men jeg ville aldri gjordt det selv. Selv vil jeg helst ikke være den grønne brikken som ser så ubetydelig ut...men det er flott at noen andre kan være det... Men når jeg er her er jeg kanskje en slik grønn brikke som har vanskelig for å se hvorfor jeg er her. Når jeg er her, opplever jeg at kanksje er det lite jeg kan gjøre. Men ikke bare jeg, jeg opplever at puslespillet mitt er sannhet. For alle kan jo ikke ha en jobb som prøver å redde verden. Samtidig vil jeg ikke miste tanken på at vi alle faktsik kan gjøre noe. For det tror jeg vi kan... Har bare ikke funnet ut helt hva ennå. Men det kommer nok... Har vel noe med kjærlighet å gjøre. At vi alle kan elske de rundt oss. At vi alle kan elske Gud. At vi alle kan være lys for Han og ære Han uansett hvor vi er og hva vi gjør.
Jeg ba om utfordringer, jeg har fått det. Nå skal jeg vokse på dem. Nå kan jeg kanksje hjelpe noen ikke bare utifra fine ord og tanker men utfra egne erfaringer. Det er jeg glad for! Må bare komme opp på toppen selv først og se at det er mer enn bare ord og tanker.
Men her sitter jeg, i en kongefin leilighet. Eneste jeg savner er et strekklaken som ikke glir av madrassen hver natt, ellers har jeg alle fasiliteter og mer til som jeg hadde hjemme. Og i favelaene har de TV og playstation. Noen i alle fall. Jeg skal ikke si at det ikke er fattigdom her, for det er det. For eksempel jobber vi med fattige barn i Rebusca med fillete klær og havajanas for 30-40 kroner som er så slitte at jeg bare vil kjøpe nye til dem fordi de er så billige. Samtidig har jentene jeg bor med minst 10 par sandaler hver, og jeg kjenner ingen som snakker mer om kjekke gutter (eneste norske ordet de kan...men uansett!) og diller og daller og pynter seg mer opp enn brasilianske jenter. Å ta seg godt ut er visst et behov for alle mennesker. Det har vi lært her.
Av og til dukker en kvalmen tanke opp i meg at folk her nede bare måtte vært litt mer fattige. Slik at vi hadde følt vi var litt mer til nytte her.
Kanskje har jeg ikke lært så mye av det jeg forventet. Men jeg har lært noe annet. Jeg har lært hvor utrolig bortskjemt jeg er ikke. Ikke på grunn av penger og sandaler, for jeg har opplevd at livet handler ikke om dette (heldigvis), men bortskjemt på muligheter og andre rare saker og ting som du hjemme tar så alt for gitt. Hjemme kunne jeg språket. Hjemme har jeg en drøss med venner, både gode og bekjente. Hjemme er det ikke noe problem å bli kjent med mennesker som ikke er kristne. Hjemme er det mulig å engasjere seg. Hjemme har jeg alltid mye å gjøre. Hjemme tenker jeg, hva kan jeg bli? Jeg kan bli alt mellom himmel og jord! Her er det annerledes! Her er det vanskelig å være ny i et nytt land. Her gjør folk ingenting. Her har streiken på universitetet pågått i 3-4 måneder. Her får bare 7 % av befolkningen studere. Her jobber mange med å pakke matvarer i poser, fylle bensin for folk, eller veie middagen min på en restaurant.
En gang skrev jeg dette diktet:
Det unike puslespillet.
Vi er alle forskjellige, unike, enestående.
Hver og en av oss er en like viktig del i det store puslespillet.
Og det er ikke hvilket som helst puslespill det er snakk om,det er Guds enestående skaperverk.
Et skaperverk med mennesker, dyr og natursom alle er så utrolige i seg selvat vi vanlige mennesker ikke en gang kan forestille oss dens dimensjon.
Men ingen ting av dette kunne vært så vakkert hvis det ikke hadde vært for akkurat deg.
Akkurat som et puslespill blir ufullkomment uten alle brikkene,blir skaperverket ufullkomment uten deg.
Derfor er alle like viktige brikker i det store puslespillet.
Malere er like viktige som frisører,professorer er like viktige som søppeltømmere,og husmødre er like viktige som politikere.
Brikkene i et puslespill er også forskjellige.
Noen er bare grønne og hører til mitt inne i en busk,mens andre brikker har motiver av vakre blomster og edelsteiner.
Likevel ser bildet like ufullkomment ut uansett om det er en blomsteller en grønn brikke som mangler.
Alle har vi en oppgave, en mening ned livetsom er med på å utvikle verden.
Sammen er vi sterkest,men bare som forskjellige individer.
Hver og en av oss har noe eget viktig å bidra med til den store verden,
Så vi er forskjellige og godt er det.
Et puslespill med bare like blomster er ikke fullkomment,heller ikke et samfunn med bare politikere.
Derfor er det så viktig å respektere de som er annerledes,for de er like viktige for helheten som en hver annen.
Men så gjelder det bare å finne meningen med livet da…
En gang skrev jeg dette. Så mange ganger har jeg sagt noe lignende. Men jeg har innsett at selv om jeg har disse ordene godt plantet inn i hjertet og hodet og resten av kroppen...så er de likevel ikke en del av meg. Greit nok at jeg vil respektere de som pakker varene i posene. Men jeg ville aldri gjordt det selv. Selv vil jeg helst ikke være den grønne brikken som ser så ubetydelig ut...men det er flott at noen andre kan være det... Men når jeg er her er jeg kanskje en slik grønn brikke som har vanskelig for å se hvorfor jeg er her. Når jeg er her, opplever jeg at kanksje er det lite jeg kan gjøre. Men ikke bare jeg, jeg opplever at puslespillet mitt er sannhet. For alle kan jo ikke ha en jobb som prøver å redde verden. Samtidig vil jeg ikke miste tanken på at vi alle faktsik kan gjøre noe. For det tror jeg vi kan... Har bare ikke funnet ut helt hva ennå. Men det kommer nok... Har vel noe med kjærlighet å gjøre. At vi alle kan elske de rundt oss. At vi alle kan elske Gud. At vi alle kan være lys for Han og ære Han uansett hvor vi er og hva vi gjør.
Jeg ba om utfordringer, jeg har fått det. Nå skal jeg vokse på dem. Nå kan jeg kanksje hjelpe noen ikke bare utifra fine ord og tanker men utfra egne erfaringer. Det er jeg glad for! Må bare komme opp på toppen selv først og se at det er mer enn bare ord og tanker.
torsdag, oktober 20, 2005
Hei alle sammen!
Alt går fortsatt fint. Gleder meg til å komme litt mer i gang men. Takk for alle mail og raporter. Jeg har nå fått brasiliansk simkort, så viss du vil sende meg en sms er nr: +553192723726
Helst ikke ring til dette nr, fordi jeg tror mobilen er litt ødelagt, hører nesten ikke når noen snakker til meg. Vil du snakke meg meg, send en sms og vi kan snakke sammen på skybe over internett, bare til å laste ned d gratis med en gang. Sparer også hendene mine for mye smerte å snakke der. Kjøp en mikrofonheadsetting for ca 100 kr, og det er perfekt!
Adresse komme seinare.
Tudo bem!
Alt går fortsatt fint. Gleder meg til å komme litt mer i gang men. Takk for alle mail og raporter. Jeg har nå fått brasiliansk simkort, så viss du vil sende meg en sms er nr: +553192723726
Helst ikke ring til dette nr, fordi jeg tror mobilen er litt ødelagt, hører nesten ikke når noen snakker til meg. Vil du snakke meg meg, send en sms og vi kan snakke sammen på skybe over internett, bare til å laste ned d gratis med en gang. Sparer også hendene mine for mye smerte å snakke der. Kjøp en mikrofonheadsetting for ca 100 kr, og det er perfekt!
Adresse komme seinare.
Tudo bem!
mandag, oktober 17, 2005
vicosa
Vicosa
Vi var litt redde da vi satt i de komfortable bussetene på vei til den lille plassen vi skulle tilbringe våre neste seks måneder. Det er et universitet der, men ingenting annet, sa folk til oss. Samme morgen hadde vi forresten spist honning med maur, som vår siste hilsen med Rio. Dessuten visste vi ikke om noen egentlig kom å hentet oss der, fordi vi ikke helt hadde fått kontakt med noen i Vicosa.
Men Vicosa er fantastisk. En ”liten” by med ca 70 000 innbyggere, koselige gågater, et marked, en elv med gress og trær rundt og utrolig mange fantastiske mennesker som møtte oss på busstasjonen med kyss og klemmer. Her er det bare et kyss i motsetning til to i Rio, men en desto bedre klem i tillegg.
Ca en halvtime å gå (på en humpete grusvei inni skogen som får oss til å føle oss i Afrika) fra den ”lille” byen som jeg tror jeg etter et par måneder vil være ok kjent i, bor vi. På CEM, (som ligger i grønne, vakre omgivelser med en stadig summende lyd av noe de sier er frosker og fugler) et ”internat” for ca 15 misjonsstudenter og oss. Jeg og Anja ligger på rom med Paola som for så vidt ikke snakker engelsk, men det er utrolig hvordan en kan kommunisere ved hjelp av kroppspråk, tegnspråk, portugisisk, spansk, engelsk og en ordbok. For ikke å glemme Anja og Mel som er oversetterne våre, Anja fra spansk, siden hun snakker dette ca tre ganger bedre enn meg, og Mel som er fra England og har studert portugisisk og spansk i to år og skal være i Vicosa seks måneder for å snakke portugisisk. Nå lærer hun selvfølgelig også litt norsk av oss (Hva skjer a?) og vi har fått en skremmende, men søt, britisk aksent av å alltid snakke engelsk med henne.
Universitetet er kjempefint, rommer ca 10 000 studenter som nå er mer eller mindre borte vekk fordi lærerne streiker. Forhåpentligvis kommer de snart tilbake, og da skal vi mest sannsynlig flytte fra CEM til hver vår studentbolig. Sånn ellers skal vi ha portugisktimer tre ganger i uken på CEM, jobbe i Rebusca-prosjektet som er et hjelpeprogram for fattige barn og unge 3 dager i uka, hjelpe til med å arrangere den store misjonskonferansen i Vicosa i j
anuar og etter hvert lede bibelstudiegrupper på engelsk. Så mye mer vet vi ikke, fordi en ikke planlegger så mye i Brasil, generelt sett må vi ta alt så det kommer, og som regel kommer de fleste litt for sent også…for eksempel to og en halv time… Men det ser ut som jeg skal få fortsette med både karate og teater, så det blir supert!
Sånn ellers tror jeg jeg har hatt den lengste uken i mitt liv, vi fatter ikke at vi bare har vært her i en uke, vi har opplevd så utrolig mye at det virker som en evighet siden vi var hjemme i kalde Norge. Og på denne uken har Anja og Astrid og de fleste brasilianerne oppdaget hvor blond jeg er. Men det er jo ikke alltid like lett å åpne fremmede dører, har flippfloppen på rett fot og ikke nevne navn høyt når vi snakker på norsk. I helga har vi nemlig vært på en ABU konferanse, der vi brukte hele lørdagen på å høre på portugisisk som vi ikke forstod noen ting av..så det var nokså kjedelig…men vi hadde det morsomt og da, som for eksempel da Glaucio spurte om det var vanlig i Norge å gå med flippfloppene på feil fot, fordi jeg hadde klart å ta de på feil fot.. Eller da alle lo av meg fordi jeg aldri står i ro med føttene. Og har dere andre lagt merke til at jeg alltid bruker lang tid på å åpne dører?
Det er ca 30 grader her tipper jeg, og vi føler aldri at vi blir skikkelig reine når vi vasker oss i kaldt vann og ofte uten såpe. Føttene er konstant skitne og jeg har selvfølgelig fått en ny betennelse, denne gangen over øyelokket. Det startet med at jeg våknet av at det var litt hovent, men nå er det skikkelig rødt og hovent og det kommer litt veske ut av det. Så i dag har jeg, etter råd fra Glaucio som er sønn av en doktor, kjøpt en slags antiinfeksjonsalve (dexafenicol) på apoteket og smurt på. Det er ikke så vondt, og andre som har hatt det sier det går over av seg selv etter en stund...har nå hatt det 4 dager…men jeg tror det går bra…
Mat er forresten utrolig billig her. Ti kroner for en middag!! Men klær er ca samme pris som i Norge…
Takk for alle mailer, sorry at jeg ikke svarer pga hendene, men prøver å svare felles på bloggen
God bless you!
tirsdag, oktober 11, 2005
mer rio
Jeg sitter i en bil i Rio de Janeiro. En by med tre ganger Norges befolkning ++ noen millioner. Foran meg sitter to brasilianere fra Sao Paolo, en bare enda større by. De har feiret jul på Ålgård! Sarah snakker norsk. Hun har også vært på Hald. Hun og forloveren kom her til Rio for å oppvarte oss. Det har vært to fantastiske dager!
Verden er liten altså. Men Rio er stor. Vi kjørte oss vill i to timer før vi endelig fant fram. Det er så mange inntrykk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi har sett Jesus. Altså statuen. Sånn ellers møter vi Han hver gang vi ber før maten. Vi har sett Rio ovenfra. Den er stor. Høye bygninger. En svær gravplass. Favela (Slumområder). En innsjø. En strand med seilbåter. Sukkertoppen. Skoger. Fjell. Strender. Vi har sett Rio innenfra. Store kjøpesenter. Varme. Crazy tut og kjør trafikk. Selgere og sjonglerende gatebarn blant bilene. Favelaen. Vi besøkte en liten Favela. Mellom de rikes høyblokker og i fjellene er det tett av slum. Fallferdige bygninger i alt fra papplater til murstein, bygget i hytt og vær oppå hverandre, tett inntil hverandre uten noen som helst forskrifter. (regler er forresten noe brasilianere for det første ikke vet noe om, for det andre ikke bryr seg om) Når regntiden kommer faller noen av de falleferdige bygningene sammen og mange mennesker dør. Utenfra ser det litt kaotisk bygd ut, men også litt koselig. Vi besøkte en av de bedre Favelaene og det var virkelig rart. Inne i ”husene” har de tv og steroanlegg. I det ene var det utrolig vakkert pyntet for et barnebursdagsselskap. Et stort bord fylt av konfetti og pynt, kaker og snop, et mye større bursdagsselskap enn jeg noen gang har hatt. En liten gutt satt og spilte playstation. Disse områdene har et helt spesielt fellesskap. Mange vil ikke ut av det. De vet ikke at det finnes et annet liv. De får det de trenger av tigging. Ikke alle tigger heller. De jobber med å feie gatene, parkere biler eller fylle bensin.
Det er mange mennesker i Rio. Og mange jobber. Rike mennesker har hushjelp for å hjelpe noen. Noen jobber med å parkere biler. Tette lukeparkeringer, nå har jeg sett hvordan det virker. De bare skuer bilene litt frem og litt tilbake, og så går det fint… (jeg hadde fortsatt aldri klart det…)
Hvert slumområde kjemper mot hverandre. Lager kostymer til karnevalet. Av og til kan jeg høre pang pang…Lurer på om det er slumområdene i nærheten som skyter på hverandre…de gjør visst det…
I dag var vi på en gudstjeneste med 14000 mennesker. Folk stod langs veggene og de hadde ekstra rom med tv-skjermer. Det går 30 0000 mennesker i menigheten, ca 10 000 på hver av de tre gudstjenestene på en søndag. Den største i Brasil. Grunnen er at menneskene her er fattige. Veldig fattige. Denne kirken lover dem at de vil få mye, så lenge de gir det de har. I en time pleier de å be om penger. De driver litt hjelpearbeid, men samtidig er lederne stinn av penger. Mennesker står med løftende armer. Pastoren skriker ut bønner om velsignelser til det fattige folket. De løftende armene knytter seg og slår ut i lufta. Føttene tramper. Ansiktet skriker etter hjelp. Universal kirke. Vi vet ikke hva vi skal tro… Hvordan kan vi dømme? Hvordan kan vi ikke dømme? Er dette av Gud? Eller er det bare mennesker onde manipulering og pengegriskhet. En kirke med hovedmål og gi menneskene biler og en god kone, i stedet for å prise Gud? Falske profeter? Men mennesker blir jo frelst…
Vi har vært på stranda. Overalt vi går kommer små gutter, gamle koner, ungdommer, butikkdamer og gamle menn og forteller oss hvor vakre vi er. Er ikke sikker på om jeg liker det. På den ene siden gjør vi alt for å se fine ut, på den andre siden er det ikke gøy å føle at folk stirrer på deg fordi du har blondt hår, noe veldig få mennesker her har utenom lille meg. Vi har spilt fotball med brasilianske gutter. Vi har drukket kokosmelk fra en kokosnøtt. Det smakte ikke kokos… I alle fall ikke sånn hvitt kokospulverkokos som vi har på skolebollene. Og melka var blank, ikke hvit og tykk. Smaken var egentlig ganske nøytral… Positiv god overraskelse.
Verden er liten altså. Men Rio er stor. Vi kjørte oss vill i to timer før vi endelig fant fram. Det er så mange inntrykk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi har sett Jesus. Altså statuen. Sånn ellers møter vi Han hver gang vi ber før maten. Vi har sett Rio ovenfra. Den er stor. Høye bygninger. En svær gravplass. Favela (Slumområder). En innsjø. En strand med seilbåter. Sukkertoppen. Skoger. Fjell. Strender. Vi har sett Rio innenfra. Store kjøpesenter. Varme. Crazy tut og kjør trafikk. Selgere og sjonglerende gatebarn blant bilene. Favelaen. Vi besøkte en liten Favela. Mellom de rikes høyblokker og i fjellene er det tett av slum. Fallferdige bygninger i alt fra papplater til murstein, bygget i hytt og vær oppå hverandre, tett inntil hverandre uten noen som helst forskrifter. (regler er forresten noe brasilianere for det første ikke vet noe om, for det andre ikke bryr seg om) Når regntiden kommer faller noen av de falleferdige bygningene sammen og mange mennesker dør. Utenfra ser det litt kaotisk bygd ut, men også litt koselig. Vi besøkte en av de bedre Favelaene og det var virkelig rart. Inne i ”husene” har de tv og steroanlegg. I det ene var det utrolig vakkert pyntet for et barnebursdagsselskap. Et stort bord fylt av konfetti og pynt, kaker og snop, et mye større bursdagsselskap enn jeg noen gang har hatt. En liten gutt satt og spilte playstation. Disse områdene har et helt spesielt fellesskap. Mange vil ikke ut av det. De vet ikke at det finnes et annet liv. De får det de trenger av tigging. Ikke alle tigger heller. De jobber med å feie gatene, parkere biler eller fylle bensin.
Det er mange mennesker i Rio. Og mange jobber. Rike mennesker har hushjelp for å hjelpe noen. Noen jobber med å parkere biler. Tette lukeparkeringer, nå har jeg sett hvordan det virker. De bare skuer bilene litt frem og litt tilbake, og så går det fint… (jeg hadde fortsatt aldri klart det…)
Hvert slumområde kjemper mot hverandre. Lager kostymer til karnevalet. Av og til kan jeg høre pang pang…Lurer på om det er slumområdene i nærheten som skyter på hverandre…de gjør visst det…
I dag var vi på en gudstjeneste med 14000 mennesker. Folk stod langs veggene og de hadde ekstra rom med tv-skjermer. Det går 30 0000 mennesker i menigheten, ca 10 000 på hver av de tre gudstjenestene på en søndag. Den største i Brasil. Grunnen er at menneskene her er fattige. Veldig fattige. Denne kirken lover dem at de vil få mye, så lenge de gir det de har. I en time pleier de å be om penger. De driver litt hjelpearbeid, men samtidig er lederne stinn av penger. Mennesker står med løftende armer. Pastoren skriker ut bønner om velsignelser til det fattige folket. De løftende armene knytter seg og slår ut i lufta. Føttene tramper. Ansiktet skriker etter hjelp. Universal kirke. Vi vet ikke hva vi skal tro… Hvordan kan vi dømme? Hvordan kan vi ikke dømme? Er dette av Gud? Eller er det bare mennesker onde manipulering og pengegriskhet. En kirke med hovedmål og gi menneskene biler og en god kone, i stedet for å prise Gud? Falske profeter? Men mennesker blir jo frelst…
Vi har vært på stranda. Overalt vi går kommer små gutter, gamle koner, ungdommer, butikkdamer og gamle menn og forteller oss hvor vakre vi er. Er ikke sikker på om jeg liker det. På den ene siden gjør vi alt for å se fine ut, på den andre siden er det ikke gøy å føle at folk stirrer på deg fordi du har blondt hår, noe veldig få mennesker her har utenom lille meg. Vi har spilt fotball med brasilianske gutter. Vi har drukket kokosmelk fra en kokosnøtt. Det smakte ikke kokos… I alle fall ikke sånn hvitt kokospulverkokos som vi har på skolebollene. Og melka var blank, ikke hvit og tykk. Smaken var egentlig ganske nøytral… Positiv god overraskelse.
fredag, oktober 07, 2005
Rio de Janeiro
Naa sitter jeg i en superfin leilighet i den kjempestore byen rio. Klokka er halv elleve brasiliansk tid, halv 4 i min tid. Jeg er troett, har reist i et dogn og har ikke sovet alt for mye paa flyet. Trafikken her er crazy, ikke noe 40 her nei gjennom byen, 5 felt i 80 med masse selgere som selger popcorn og snop til biler i ko, joda, funker fint det... Her er det alt fra slum, fotballbaner,butikker med kanarifugler, hester, en sommerfugl og en salamander, luksus, slott, byggeplasser, fabrikkpiper, fotballspillende mennesker, stadioner i rosa og gule blasse farger og shellstasjoner. Alt har gaatt veldig bra, og vi har det fint. Legger ut noen bilder fra rio og Paris, hvor vi i gaar ventet 5 timer paa flyet. Vi var nesten helt alene paa en svaer flyplass som minnet om en fremtidsby med veier og broer og ja...i det hele tatt :)
26 grader og overskyet. Superkoselige folk!!
flytur
Jeg sitter på Gardermoen, Oslo. Flyet er en time forsinket. Alle menneskene, alle høytalerbeskjedene, alle sommerfuglene i magen gir hodet mitt en lettere skallebank. Venter. Det er det vi gjør. På det ukjente. I et døgn skal vi reise fra det gode, trygge, kjente. Fra mors klemmer, fra familien og venner, fra donald, fra Hald, fra menigheten, fra alle de jeg er glad i, fra alle de som er glad i meg, fra 4 grader og fra gulosten. Jeg kunne remset opp i en evighet alt jeg reiser fra. Alt jeg kommer til å savne. Akkurat nå vet jeg bare hva jeg reiser fra, derfor er det trist. Derfor er det tungt. For jeg vet ikke hvor jeg skal hen. Jeg bare reiser, og venter. Venter.
Det har aldri gått opp for meg hva jeg gjør. Ikke før jeg satt på flyet fra Sola til Gardermoen med morgenkvalmen godt tilbake. Da fikk jeg plutselig en klump i magen. Jeg reiser bort. Bort fra alt. Jeg skal være vekke seks måneder. Seks lange måneder. seks måneder, tre knips.
Jeg skal til Brasil. I det minste løper jeg ikke, som stressende forretningsmenn på flyplasen. Jeg tror alt er ordnet nå. Det har vært mye som jeg har måttet ordnet.
Jeg måtte betale 200 kr i overvekt fra Sola til Gardermoen. 30 kg. Plutselig veide bagasjen litt mer enn hjemme. Forståelsen for at jeg tross alt skal være vekke i 6 måneder og skal videre til utlandet der jeg får ha med 30 kg fantes ikke. Vi var litt uheldige, men jeg vet hvordan det er å jobbe. Ufornøyde gjester som du, som en stakkar arbeider faktisk ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Du må følge reglene. Bare kjipt at de som kom en halvtime etterpå slapp unna med 27kg og 2 kollier i håndbagasjen, hvorav Astrid tidligere måtte sende håndbagasjen (som var like liten som min) og måtte derfor betale 400 i overvekt.
Nei, det er dyrt. Men jeg skulle jo sløse, ikke sant far? Tax free er 3 kroner billigere enn vanlige butikker. Vi fikk nesten ikke tak i chips. Jeg har kjøpt mye mat. Internett på Gardermoen koster å koble seg til. Pengene flyter.
Jeg må minne meg på mottoet mitt. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting! Hva betyr det om bagasjen forsvinner så lenge jeg har Gud? Hva betyr det om 200 kr forsvinner der og 33 kroner forsvinner her så lenge jeg har Gud? Jeg må hele tiden minne meg selv på hva som er viktigst her i livet. Det handler ikke om bagasjen. Det materielle tvinges på meg fra alle tanker, ødelegger meg. Gjør at jeg bekymrer meg. I natt la jeg meg med denne erkjennelsen:
Jeg var bekymret for reisen. Tenk hvis noe forsvinner. Tenk hvis jeg glemmer noe. Tenk hvis alt blir stjålet. Herren er min hyrde. En hyrde ja…jeg har alltid tenkt at en hyrde går foran å leder meg, men så forstod jeg en dag at en hyrde går bak meg. Går bak og jager meg. Som en sauesamler i Sirdalen. Men hvis jeg går feil, springer hyrden etter meg og jager meg inn på den rette veien igjen. For det er slik det er. Jeg ser ikke Gud klart foran meg, jeg følger ikke hans trygge rygg. Jeg går uti det ukjente, men jeg kjenner at Gud er bak der og driver meg. Jeg vet ikke om jeg er på rett vei, for jeg kan ikke se Ham foran meg. Jeg må bare stole på at Han går bak meg. Og at Han springer etter meg hvis jeg går feil. Og at han fører meg til de grønne enger, for så og til slutt føre meg hjem.
Men mens jeg hang meg opp slik i den første strofen av yndlingsverset mitt (vet at det egentlig er omvendt…første verselinje i yndlingsstrofen…) glemte jeg siste delen. Glemte jeg at jo, jeg mangler ingenting! Og så gikk det opp for meg, jeg mangler ingenting! Husk det Eli! Og så tenkte jeg på et annet bibelvers. Vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Og husk hvordan Gud tar seg av de forgjengelige liljene på marken, hvordan skal han da ikke ta seg av meg. Og så sovnet jeg i fred. Slapp unna den typiske sommerfugler i magen natta der alle bekymringene vokser til store monster, og sov trygt i Guds ord. Etter en liten bekjennelse da, jeg trenger faktisk Guds ord. Det er ikke noe jeg leser bare fordi jeg er kristen og derfor bør lese i bibelen. Men Guds ord gir meg virkelig næring, fred og ledelse. Selv om det av og til kan være et ork, merket jeg at jeg hadde vært borte fra bibelen noen dager.
Det har aldri gått opp for meg hva jeg gjør. Ikke før jeg satt på flyet fra Sola til Gardermoen med morgenkvalmen godt tilbake. Da fikk jeg plutselig en klump i magen. Jeg reiser bort. Bort fra alt. Jeg skal være vekke seks måneder. Seks lange måneder. seks måneder, tre knips.
Jeg skal til Brasil. I det minste løper jeg ikke, som stressende forretningsmenn på flyplasen. Jeg tror alt er ordnet nå. Det har vært mye som jeg har måttet ordnet.
Jeg måtte betale 200 kr i overvekt fra Sola til Gardermoen. 30 kg. Plutselig veide bagasjen litt mer enn hjemme. Forståelsen for at jeg tross alt skal være vekke i 6 måneder og skal videre til utlandet der jeg får ha med 30 kg fantes ikke. Vi var litt uheldige, men jeg vet hvordan det er å jobbe. Ufornøyde gjester som du, som en stakkar arbeider faktisk ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Du må følge reglene. Bare kjipt at de som kom en halvtime etterpå slapp unna med 27kg og 2 kollier i håndbagasjen, hvorav Astrid tidligere måtte sende håndbagasjen (som var like liten som min) og måtte derfor betale 400 i overvekt.
Nei, det er dyrt. Men jeg skulle jo sløse, ikke sant far? Tax free er 3 kroner billigere enn vanlige butikker. Vi fikk nesten ikke tak i chips. Jeg har kjøpt mye mat. Internett på Gardermoen koster å koble seg til. Pengene flyter.
Jeg må minne meg på mottoet mitt. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting! Hva betyr det om bagasjen forsvinner så lenge jeg har Gud? Hva betyr det om 200 kr forsvinner der og 33 kroner forsvinner her så lenge jeg har Gud? Jeg må hele tiden minne meg selv på hva som er viktigst her i livet. Det handler ikke om bagasjen. Det materielle tvinges på meg fra alle tanker, ødelegger meg. Gjør at jeg bekymrer meg. I natt la jeg meg med denne erkjennelsen:
Jeg var bekymret for reisen. Tenk hvis noe forsvinner. Tenk hvis jeg glemmer noe. Tenk hvis alt blir stjålet. Herren er min hyrde. En hyrde ja…jeg har alltid tenkt at en hyrde går foran å leder meg, men så forstod jeg en dag at en hyrde går bak meg. Går bak og jager meg. Som en sauesamler i Sirdalen. Men hvis jeg går feil, springer hyrden etter meg og jager meg inn på den rette veien igjen. For det er slik det er. Jeg ser ikke Gud klart foran meg, jeg følger ikke hans trygge rygg. Jeg går uti det ukjente, men jeg kjenner at Gud er bak der og driver meg. Jeg vet ikke om jeg er på rett vei, for jeg kan ikke se Ham foran meg. Jeg må bare stole på at Han går bak meg. Og at Han springer etter meg hvis jeg går feil. Og at han fører meg til de grønne enger, for så og til slutt føre meg hjem.
Men mens jeg hang meg opp slik i den første strofen av yndlingsverset mitt (vet at det egentlig er omvendt…første verselinje i yndlingsstrofen…) glemte jeg siste delen. Glemte jeg at jo, jeg mangler ingenting! Og så gikk det opp for meg, jeg mangler ingenting! Husk det Eli! Og så tenkte jeg på et annet bibelvers. Vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Og husk hvordan Gud tar seg av de forgjengelige liljene på marken, hvordan skal han da ikke ta seg av meg. Og så sovnet jeg i fred. Slapp unna den typiske sommerfugler i magen natta der alle bekymringene vokser til store monster, og sov trygt i Guds ord. Etter en liten bekjennelse da, jeg trenger faktisk Guds ord. Det er ikke noe jeg leser bare fordi jeg er kristen og derfor bør lese i bibelen. Men Guds ord gir meg virkelig næring, fred og ledelse. Selv om det av og til kan være et ork, merket jeg at jeg hadde vært borte fra bibelen noen dager.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
